Som sikkert de fleste av dere etter hvert har forstått er det eldreomsorg som står mitt hjerte nærmest. Tidlig i mitt liv visste jeg at dette var noe jeg ville jobbe med. Føltes nesten litt som om jeg hadde fått min misjon i livet. Lite visste jeg vel da om at dette skulle blir min hjertesak og noe som skulle oppta meg nesten 24 timer i døgnet. Jeg har møtt, og møter hver eneste dag en hel masse fantastiske mennesker både kunder, pårørende og ansatte i offentlig sektor. Offentlig sektor, og da spesielt kommunehelsetjenesten som jeg kjenner ,går en fremtid i møte med til dels gedigne utfordringer. Utfordringer som MÅ tas på alvor. NÅ.
” alle skal få sykehjemsplass når de trenger det…”
” det er viktig for eldre å bevare livskvalitet og et godt funksjonsnivå så lenge som mulig”
”hjemmetjenesten dekker omsorgsbehovet og legger til rette for å gjøre fellesskap og aktiviteter tilgjengelig”
”eldreomsorgen har fått et løft”.
Dette er floskler, altså uttrykk som sies så ofte at de ikke lengre får noen betydning, er det media fòrer oss med nesten daglig. År etter år er vi alle sammen vitne til at politikere øser ut av seg med lovnader uten at ting blir særlig bedre. Dette må noen sette en stopper for….og en av de ”noen” er meg. Jeg kommer til å gjøre alt jeg kan for å snakke i klartekst hva gjelder eldre og pleietrengende i kommende valgkamp. Jeg skal snakke i slik klartekst at det vil være umulig og misforstå.
I dagens utgave av Adresseavisen står det å lese om en Parkinsonrammet mann som ikke får den nødvendige hjelpen han trenger ved et av Trondheims sykehjem. Oppfordrer alle til å lese denne hjerteskjærende historien til hans kone, som for øvrig selv også er sykepleier. Igjen etterlyses kvalifiserte ansatte. Jeg har sagt det før og sier det gjerne igjen VI TRENGER IKKE FLERE VARME HENDER, VI TRENGER FLERE KOMPETENTE HENDER !!!!!!!
Hver onsdag har Trondheim Private Omsorgstjeneste oppdrag hjemme hos en Parkinsonrammet kunde. Vi driver gåtrening samt at vi hjelper til med øvelser han skal gjøre for ikke å stivne i ledd og muskler. Han bor hjemme sammen med sin kone. Han er klar og orientert , men bærer selvfølgelig preg av sin sykdom i form av skjelvinger, ustø bevegelser og gange .Falltendensen er derfor stor. Mandag denne uken ble hans kone operert ,og siden han selv er ute av stand til å klare seg hjemme alene ble de da nødt til å søke om avlastningsplass til han på et av Trondheims sykehjem. I dag morrest dro jeg og min kollega til dette sykehjemmet for å utføre vårt faste oppdrag sammen med han. Erfaringmessig vet jeg at det er lite tid til trening på slike plasser. Det var et sørgelig syn som møtte oss. En ellers så velstelt og blid gammel mann var ”stuet” opp i en stol som helt åpenbart var vond å sitte i, noe han selv også fortalte oss da vi kom. Han var trøtt og uopplagt og viste lite tegn til glede. Med oppkneppet skjorte, med skjortekragen vrengt ned i skjortehalsen, uten klokken sin ,som han ellers har på seg hver eneste dag, med upussende tenner og ingen tilgang på drikke, gir han i hvert fall utrykk for at han er glad for å se oss. Jeg går inn på rommet hans og finner armbåndsuret hans liggende på nattbordet. Registrerer også at det finnes ingen alarm inne på rommet hans. Han har også en hudavskrapning på en finger som står og blør uten at noen har gjort noe med dette. En av pleierne stormer til og lurer på hva vi gjør der. Jeg trekker pusten rolig og forteller at vi er her som avtalt med kunden og hans kone. Pleieren virker usikker og viser tegn til misnøye over at vi er kommet. Han titter raskt på logoen på skjortene våre, snur seg og forlater rommet. Vi tar med oss kunden og går med han i korridorene på sykehjemmet. Vi ler og skråler, noe som helt tydelig fanger oppmerksomheten til flere av beboerne der….samt de ansatte. Etter at treningen vår er ferdig kontakter jeg personalet for å spørre om hvorfor det ikke er noen alarm inne på rommet hans. Den er dessverre defekt får jeg til svar, men de skulle prøve å rette på dette. ( han har da vært der uten alarm siden mandag) Jeg ber samtidig om et plaster så jeg kan få lagt på fingeren hans og sier at han må få sitte i en annen stol enn det han gjorde i dag morrest. Da vi gjør tegn på at vi skal dra iler en av pleierne bort og lurer på når vi kommer neste gang. Fredag kommer vi tilbake……Fredag.
Er dette verdig eldreomsorg spør jeg meg selv på vei tilbake til kontoret ? Svaret er åpenbart NEI. Dette er ikke verdig. Klandrer ikke de ansatte for ikke å gjøre jobben sin ( delvis gjør jeg vel kanskje det) , men de viste i hvert fall tydelige tegn til uvitenhet og usikkerhet når det gjelder vår kunde og hans sykdom.
Jeg håper så inderlig at når vi kommer tilbake på fredag at noen av hans ønsker er ivaretatt…..som det å slippe å sitte i denne forferdelige stolen hele dagen og at klokken hans ikke ligger på nattbordet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar