Hunden er menneskets beste venn

 

 

En mann fra Bodø skrev et lite brev til et hotell i Tromsø, der han aktet å tilbringe en uke. I brevet sto det: "Æ vil svært gjerne ta me mæ bikkja mi. Den er lydig og veldressert. Er det greit om æ har den på rommet mitt om natten?" Han fikk til svar fra hotellverten: "Jeg har drevet dette hotellet i tjue år, og i løpet av disse årene har jeg aldri opplevd at en hund stjeler håndklær, sengetøy, sølvtøy eller bildene på veggen. Jeg har aldri måtte kaste ut en hund midt på natten fordi den er full og støyende, og jeg har aldri opplevd at en hund har stukket av fra hotellregningen. Ja, hunden din er hjertelig velkommen til å bo på hotellet mitt. Og hvis bikkja går god for deg, er du også velkommen til å bo her"

 

Ønsker alle ei riktig god helg med eller uten hund :-)

 

 

 

Mullahèns egen valgkamp

 

I media onsdag kunne vi lese at terroristen Mullah Krekar driver valgkamp fra fengselet. Der oppfordrer han norske muslimer om å stemme henholdsvis AP, SV og Rødt. Hele artikkelen er skremmende lesning og jeg er sikker på at de nevnte partier ikke synes særlig om dette. Når undertegnede, som politiker og bystyrerepresentant for Fremskrittspartiet deler denne artikkelen på egen Facebookside tar det ikke lang tid før det i kommentarfeltet ligger en noe oppsiktsvekkende kommentar. Kommentaren kommer fra min kollega i bystyret og varaordfører Knut Fagerbakke. Kommentaren lyder som følger : « Og kven vil Behring Breivik anbefale å stemme på? »

Bare for ordens skyld vil jeg informere varaordfører Fagerbakke på at Behring Breivik ikke får publisere sine meninger og har ingen mulighet til å kaste seg inn i valgkampen ( heldigvis), i motsetning til terroristen Mullah Krekar ! En slik ytring, fra en mann de rødgrønne ikke klarer å hive på dør er i mine øyne en klar mulighet til å stemme alt annet enn rødgrønt. Undertegnede forstår ikke helt intensjonen med Fagerbakkes kommentar og forventer ei forklaring på hva varaordføreren mente.

 

 

12.000 "nye" sykehjemsplasser

 

Valgkampen er nå godt i gang og i år, som ved tidligere valg så er eldreomsorgen et heftig tema. På spørsmål om de 12.000 nye sykehjemsplassene Stoltenberg og hans rødgrønne regjering lovet før forrige stortingsvalg blir jeg mildt sagt opprørt og sint når jeg hører helseminister Støres forklaring, eller bortforklaring som de aller fleste av oss kaller slikt! Støre understreker at med «nye» sykehjemsplasser så mentes det at gamle plasser bygges om, blir revet og erstattet med nye, men at det selvfølgelig også vil bli bygget noen helt nye. På denne måten vil de rødgrønne nå sitt mål om 12.000 «nye» plasser. I min verden innebærer imidlertid dette IKKE at det blir 12.000 NYE plasser. Når Stoltenberg før siste stortingsvalg gikk ut med en lovnad om 12.000 nye plasser innen 2015 trodde vel de aller fleste at dette innebar 12.000 nye plasser i tillegg til de allerede eksisterende plassene. Stoltenberg sa også den gangen at det var viktig med 12.000 NYE plasser for å imøtekomme den mye omtalte «eldrebølgen».  Var det å bruke ordet «nye» sykehjemsplasser et bevisst valg av ord for at det da ville være lettere i etterkant å bortforklare seg om de ikke ville nå målet sitt ? Svaret mitt på det er JA ! Stoltenberg kunne lett brukt ord som «ekstra» sykehjemsplasser i stedet, men valgte nok helt bevisst å bruke «nye». Dette blir for meg å lure velgerne. Dette blir for meg uærlig.

                           "For verden er man bare noen....men for noen er man hele verden"



                                       GODT VALG

Er dette en verdig eldreomsorg ?

Hver onsdag har Trondheim Private Omsorgstjeneste oppdrag hjemme hos en Parkinsonrammet kunde. Vi driver gå-trening samt at vi hjelper til med øvelser han skal gjøre for ikke å stivne i ledd og muskler. Han bor hjemme sammen med sin kone. Han er klar og orientert ,  men bærer selvfølgelig preg av sin sykdom i form av skjelvinger, ustø bevegelser og gange .Falltendensen er derfor stor. Mandag denne uken ble hans kone operert,  og siden han selv er ute av stand til å klare seg hjemme alene ble de da nødt til å søke om avlastningsplass til han på et av Trondheims sykehjem. I dag morrest dro jeg og min kollega til dette sykehjemmet for å utføre vårt faste oppdrag sammen med han. Erfaringmessig vet jeg at det er lite tid til trening på slike plasser. Det var et sørgelig syn som møtte oss. En ellers så velstelt og blid gammel mann var ”stuet” opp i en stol som helt åpenbart var vond å sitte i, noe han selv også fortalte oss da vi kom. Han var trøtt og uopplagt og viste lite tegn til glede. Med oppkneppet skjorte, med skjortekragen vrengt ned i skjortehalsen, uten klokken sin, som han ellers har på seg hver eneste dag, med upussende tenner og ingen tilgang på drikke, gir han i hvert fall utrykk for at han er glad for å se oss. Jeg går inn på rommet hans og finner armbåndsuret hans liggende på nattbordet. Registrerer også at det finnes ingen alarm inne på rommet hans. Han har også en hudavskrapning på en finger som står og blør uten at noen har gjort noe med dette. En av pleierne stormer til og lurer på hva vi gjør der. Jeg trekker pusten rolig og forteller at vi er her som avtalt med kunden og hans kone. Pleieren virker usikker og viser tegn til misnøye over at vi er kommet. Han titter raskt på logoen på skjortene våre, snur seg og forlater rommet. Vi tar med oss kunden og går med han i korridorene på sykehjemmet. Vi ler og skråler, noe som helt tydelig fanger oppmerksomheten til flere av beboerne der….samt de ansatte. Etter at treningen vår er ferdig kontakter jeg personalet for å spørre om hvorfor det ikke er noen alarm inne på rommet hans. Den er dessverre defekt får jeg til svar, men de skulle prøve å rette på dette. ( han har da vært der uten alarm i flere dager) Jeg ber samtidig om et plaster så jeg kan få lagt på fingeren hans og sier at han må få sitte i en annen stol enn det han gjorde i dag morrest. Da vi gjør tegn på at vi skal dra iler en av pleierne bort og lurer på når vi kommer neste gang. Fredag kommer vi tilbake……Fredag.

Er dette verdig eldreomsorg spør jeg meg selv på vei tilbake til kontoret ? Svaret er åpenbart . Dette er ikke verdig. Klandrer ikke de ansatte for ikke å gjøre jobben sin ( delvis gjør jeg vel kanskje det) , men de viste i hvert fall tydelige tegn til uvitenhet og usikkerhet når det gjelder vår kunde og hans sykdom.

Jeg håper så inderlig at når vi kommer tilbake på fredag at noen av hans ønsker er ivaretatt…..som det å slippe å sitte i denne forferdelige stolen hele dagen og at klokken hans ikke ligger på nattbordet.

Det går noen dager før vi igjen kommer tilbake. Jeg hadde på forhånd gjort meg opp noen tanker omkring forrige besøk og håpet at opplevelsen denne gangen skulle bli bedre. Trist nok kunne jeg vel egentlig bare spolet tilbake til onsdag. Vår kunde var plassert i den samme stolen han satt i når vi var der på onsdag. Samme stolen han flere ganger hadde uttrykt var vond å sitte. Samme stolen jeg hadde snakket med personalet om at han måtte få slippe å sitte i. Skjorten han hadde på seg var samme skjorte, men heldigvis gjenkneppet og skjortekragen lå slik den skulle. Det som derimot ikke var greit, var at denne skjorten for lengst skulle gått i vasken. Med inntørkede eggflekker og matsøl kunne de vel kanskje ha hatt på han rene klær denne morgenen. Mon tro om personalet bruker samme genser og bukse hele uken gjennom? Neppe. I munnen har han en hel del tabletter han helt tydelig har store vanskeligheter med å svelge. Jeg spør personalet om hvorfor ikke tablettene knuses eller deles for de av tablettene dette kan gjøres med. Svaret jeg får er at "jeg er egentlig ved en annen avdeling så jeg kjenner han ikke så godt og vet ikke hva som er brukt gjort". Vi tar han med oss for å drive gå-trening noe han har store problemer med denne dagen. Han er stiv og har vanskelig for å flytte beina , noe han vanligvis ikke har. Etter ei kort stund ser vi oss nødt til å avbryte treningen da føttene ikke lystrer. Jeg oppsøker personalet for å høre med dem hvordan de opplever han i gå-situasjon. Jeg mistenker at gå-trening er noe de ikke har gjort med han da han selv er helt tydelig på at de ikke har utført dette. Nok en gang får jeg bekreftet mine antagelser. Ingen har drevet gå-trening med han "da de synes han er så tung". Jeg trekker pusten nok en gang og forklarer at det er viktig med rørelse og gå-trening så ikke ledd og muskler stivner. Jeg får til svar at det er så mange forskjellige som jobber der og at det derfor blir vanskelig å følge med på at dette blir fulgt opp. Jeg påpeker samtidig nok en gang at stolen han fortsatt blir plassert i ikke er god å sitte i og at de må finne en annen stol til han. Hvorfor tviler jeg på at dette blir etterlevd? Ser ut til at det å være Parkinsonrammet avlastningbruker ikke er helt enkelt. En av tingene som også kjennetegner denne pasientgruppen er at stemmen blir lav og derfor vanskelig å høre. Derfor krever disse lite eller ingenting av personalet. Jeg mener at det da er desto større grunn til å ta seg tid til disse brukerne. Jeg har vondt i magen da jeg drar derifra. Hvordan vil gangfunksjonen hans være når han skal hjem igjen til sin kone, som alene steller og har ansvaret for han? Om han ikke klarer å stå ved egen hjelp vil hun ikke greie å ha han hjemme. Da vil han bli sykehjemspasient 24/7. Den tanken skremmer meg.........ikke det å være på sykehjem, men det at han ikke kan være hjemme pga lite/ingen stimulans ved et 14 dagers avlastningsopphold.

Det går noen dager og vi tar igjen turen på sykehjemmet til vår kunde. Vi ankommer sykehjemmet i 12 tiden. Vi ser han sittende i rullestolen sin inne på kjøkkenet, hvor vi tydelig kan se han har sittet siden frokosten. Heldigvis sitter han ikke denne dagen i den forferdelige lenestolen de tidligere har plassert han i. Kanskje fordi de enda ikke har rukket å flytte han etter frokost ? Ikke vet jeg. Klærne hans er flekkete og tilgriset av matsøl og det er slett ikke matsøl fra frokosten i dag. Jeg ser at det står et helt vanlig glass med saft i foran han på rullebordet. Etter 9 dager ved sykehjemmet burde de vel være klar over at han har store vansker med å drikke av vanlig glass og de kunne med fordel ha satt frem drikkeflasken hans som han selv har med seg hjemmefra.

 Jeg kontakter personalet for å etterspørre denne flasken. Flasken står på kjøkkenbenken hvor navnet hans tydelig vises på flasken. Hvorfor tenker ikke personalet seg i at det kanskje er en grunn til at han har med egen flaske?

Vi tar han med oss inn på rommet hans for i første omgang å pusse tennene hans. Ingen ville følt seg særlig tilpass om man ikke fikk pusset tennene sine etter frokost. Dette er noe de åpenbart ikke praktiserer her. Vel inne på badet får vi stilt han opp foran vasken slik at han får pusset tennene sine, noe han setter stor pris på. Vi ser da at en pleieplan er hengt opp på døren inn til badet. Vi leser med vanntro øverste linje  ” han er ikke orientert om tid og sted, men kan gjenkjenne familie og personal”.  Dette er en direkte krenkelse! Vi kjenner han godt og VET at han er klar og orientert og har definitivt ikke problemer med å orientere seg om tid og sted! Vi stiller spørsmålstegn ved om personalet i det hele tatt har tatt seg tid til å prate med han. Grunnet sin diagnose Parkinson snakker han veldig lavt og det tar tid før han greier få frem ordene. Tid er vel noe av det personalet uttrykker er et problem ved alle helse og velferdssenter i byen. Det er jeg overhodet ikke enig i. Det er mer enn nok av tid til å gjøre jobben sin også her, men det krever at personalet legger bort Se & Hør, mobiltelefonene sine og logger av Facebook`en sin.

Mens vi står inne på badet kjenner vi også at vår kunde er våt på t-skjorte og bukse. Vi hjelper han med å skifte og ser da at han har sittet med avføring i bleien. Vi ser også et begynnende trykksår på halebeinet.  Toalettet hans er så tilgriset med avføring at det går rett og slett ikke å sette seg der,  noe personalet måtte ha sett da han er helt ute av stand til å gå på toalettet alene. Ingen forlater et toalett slik de her åpenbart har gjort. Vi vasker og steller han samt finner litt sink som vi smør baken hans med. Vi leter også etter en eller annen form for fuktighetskrem. Han er så tørr i ansikt og på hender at huden hans har begynt å skalle av. Han sier også selv at det klør. Vi finner ingenting inne på rommet hans så ”jakten” fortsetter i avdelingen.

Vi finner til slutt ei lita tråkurv stående på et bord med litt ”velvære” saker i og jeg forsyner meg av denne. Forsyner oss rikelig faktisk.  Da er vi endelig klare for den egentlige grunnen til at vi er der, nemmelig gå-trening.  Han går bra i dag, og klarer å gå langt. Vi tar en pust i bakken når vi kommer til dagligstua. Etter en liten pause går vi tilbake til rommet hans. Ser at personalet skuer på oss bak glassveggen på vaktrommet uten og i det hele tatt være i nærheten av å trekke på smilebåndet. De opplever vel oss som en pest og en plage i stedet for en ressurs.....Vår kunde virker å være fornøyd med dagens ”treningsøkt” noe vi også er.

 På vei ut tar vi kontakt med personalet og spør om det ikke finnes ei trykkavlastende pute han kan få sitte på når han sitter i stolen.  Vi gjør dem også oppmerksom på at han har sittet med avføring i bleien samt at han har et begynnende trykksår på baken. Vi lurer også på hvor mye de går med han. Svaret vi får er ganske…ja hva skal man si…..skremmende-snodig-utrolig-irriterende…..kjært barn har mange navn sies det. I hvert fall så får vi til svar at” han kan umulig ha sittet med avføring i bleien, og det at han er ” rød” på baken kommer nok av han har litt problemer med løs avføring når han er hos oss” Om de visste at han var plaget med løs mage, ville det ikke da vært naturlig om de hadde sjekket og spurt han litt om han trengte en tur på toalettet litt oftere enn vanlig?? Og som helsepersonell gjennom mange år ser vi definitivt forskjell på rød hud som følge av avføring og trykksår.  Vi spør hvor mye de går med han og får til svar at ” vi synes han er så tung å gå med vi ,og dessuten har jeg vært sykemeldt i 3 uker for vondt i ei skulder” .  Så beboerne på sykehjemmet skal lide under at du har vært sykemeldt i 3 uker? Vil mot formodning tro at grunnen til at du nå var tilbake på jobb var at legen hadde friskmeldt deg? Ingen med litt respekt for seg selv og andre svarer slik. Hun sier avslutningsvis at ” har blitt meg fortalt at han går så bra når dere kommer å  går med han. Sikkert fordi han kjenner dere ”.  I følge pleieplanen som de har hengt opp på badedøren hans blir dette utsagnet noe selvmotsigene. Han er jo ifølge forfatteren av pleieplanen ”ikke orientert om tid og sted”.

Vi forlater sykehjemmet og gjør oss igjen opp noen tanker omkring besøket i dag. Magefølelsen er den samme som sist vi forlot han. Er det rart man mister troen ? Er dette verdig eldreomsorg? Ikke i mine øyne. Heldigvis er vår kunde nå tilbake i sitt hjem sammen med sin kone og vi har drevet mye opptrening for at han skulle kunne gjenoppta den gode gangfunksjonen han hadde før oppholdet.