"Det paradoksale at det er en allianse mellom Frp og AP som ser ut til å stoppe prosjektet"

Uttalesen fra Høyres Kjetil Utne etter dagens komitè-møte gjør at jeg må dra på smilebåndet, noe jeg antar det sikkert er flere som gjør. Trodde nok aldri Frp og Ap skulle bli beskyldt for å gå i allianse med hverandre. Det hører nok til sjeldenhetene :-)

Bakgrunnen for disse "beskyldningene" er KIF-komiteèns behandling av lokaliseringen av nytt Litteraturhus i Trondheim. Huitfeldtgården vs Folkebilioteket ( Trondheims gamle rådhus ).
Det er ikke vanskelig å skjønne at kultur-eliten ønsker seg et eget bygg som Huitfeldtgården, men av økonomiske hensyn er det mest riktig å fokusere på bygg som allerede er i kommunalt eie og som allerede inngår i kulturarbeidet i kommunen. I tillegg er dette et bygg de aller fleste allerede har et forhold til. De fleste av byens befolkning vil ha lettere for å oppsøke et bygg de allerede kjenner.Med tanke på at det er 2500 besøkende hver eneste dag i hovedbiblioteket vil dette etter min mening være en naturlig lokalisering av et Literaturhus. I tillegg er dette Trondheims gamle rådhus med masse historie og sjel i veggene. Det at det igjen åpnes opp for samfunnsdebatter i et slikt gammelt og ærverdig lokalet ville for meg vært både nostalgisk og flott.
Utne skriver på mine Facebook-sider når vi diskuterer Litteraturhus at "Det brede litteraturmiljøet har vært klare på at et eget litteraturhus med lokalisering i Huitfeldtgården er best for dem"
Jeg er ikke så opptatt av hva som blir best for dem , men hva som blir best mulig for ALLE og ikke bare for en ekslusiv brukergruppe,litteraturmiljøet. Kultur skaper ikke mennesker. Mennesker skaper kultur.
Gledelig var det også at Frp fikk positive tilbakemeldinger fra flere av tilhørerne som var tilstedet i salen i dag. De syntes det var flott at noen tok til motmæle og ønsket lokaliseringen til biblioteket og at noen, som i dette tilfellet var undertegnede, påpekte på Høyres uttalese om at drømmen om et Litteraturhus etter dagens møte virket å være en saga blott, påpekte at slik er det selvfølgelig ikke. Alle ønsker seg et Litteraturhus i Trondheim. Men ikke for en hvilken som helst pris slik Høyre ser ut til å ville........
Fremskrittspartiet blir stadig anklaget for å være "kulturfientlig". I dette tilfellet er det Høyre som kommer med disse anklagene ( som snart må sies å være utgått på dato og fremstår som floskler ).  Fremskrittspartiet er vel så opptatt av kultur som de fleste andre partier. I tillegg er vi langt mere opptatt av idretten enn alle de andre partiene til sammen, noe som betyr mye for veldig mange. Og idrett er vel kultur godt nok som noe annet ?  
Vi håper alle at vi i løpet av kort tid vil få på plass et Litteraturhus i Trondheim. Det trenger byen og det trenger kulturlivet......min "stemme"går definitivt til Hovedbiblioteket.

"Jeg venter på en fostermamma"

Guttedukker og jentedukker sitter alene i busskur og venter. De skal bidra til å rekruttere nye fosterforeldre i Midt-Norge. Jeg leser artikkelen på adressa.no onsdag og hele saken får frem hele mitt følelsesspekter. Under artikkelen ligger et kommentarfelt og jeg ser av dette kommentarfeltet at Fylkesleder for Demokratene i sør og nord-trøndelag Svein Otto Nilsen har skrevet. Han skriver:

  «Dette er en stygg sak. Tenker man ikke på alle de som ufrivillig er plassert i fosterhjem. Min bønn er at man ser på barnets nærmeste familie før man sender barnet bort til helt fremmede. Det kan finnes løsninger blant besteforeldre, tanter og andre som barnet kjenner godt. Som oftest skal barnet tilbake når forholdene bedrer seg og da er den biologiske familie svært viktig.»

En stygg sak Svein Otto Nilsen ? Da har vi to definitivt ulikt syn på hva en stygg sak er. Når man leser at det etter fjorårets kampanje engasjerte og motiverte så mange til å hjelpe disse barna som så sårt trenger det, så tyder vel det på at akkurat en slik type kampanje er det som må til. Viktig at byens borgere får ting "på nært hold" for kanskje da å kunne reflektere og tenke gjennom hvilken viktig sak dette er. Når det gjelder mulige fosterhjem i nær familie kan man ikke være så naiv å tro at dette ikke blir forsøkt. Det står heller ingenting i artikkelen om at dette IKKE blir prøvd. Det som da blir en utfordring er at de foreldrene barnet skal skånes og beskyttes for lettere har mulighet til å oppsøke dem noe som er uheldig for barnet. Denne kampanjen får tommelen opp fra meg ihvertfall. Den treffer akkurat slik den er ment å treffe.

 

Elevsikkerhet

Onsdag ble jeg kontaktet av foresatte ved Åsheim Ungdomsskole. Grunnen var at de hadde mottatt et rundskriv fra rektor Anne Gellein vedrørende midlertidig flytting av 8. og 9. trinn grunnet vannskader etter hærverk. Elevene skal i en periode forflyttes fra Åsheim og til Trondheim kommunens skoleanlegg på Brøset.

I dette rundskrivet skriver skolens rektor at

  «Kommunen benytter vanlige bybusser til elevtransporten. Det vil ikke være sitteplasser til alle elevene. Det beregnes ca 50 elever i hver buss. I følge vegtrafikkloven er det ikke pålagt med bilbelte eller sitteplass for alle passasjerer på bybusser.»

Det å frakte 50 elever i en og samme buss UTEN noen form for sikring kan da ikke være i tråd med forskriftene ?

Det er vel anbefalt at kommunene ber om setebelter når det er snakk om fast kjøring. For unntaksvis kjøring stiller det seg annerledes. I mine øyne må vel dette anses å være fast kjøring når det strekker seg over så lang tid.

I dette tilfellet så er det, når det da IKKE er tatt hensyn til tryggheten, et helt klart et brudd på Opplæringslova §9a-2.

Trondheim kommune må sørge for trygg transport til disse barna i denne perioden. Trondheim kommune kan umulig være fortrolig med ikke å ivareta elevenes sikkerhet når de av ulike årsaker må ferdes i trafikken i regi av skolen og Fremskrittspartiet vil derfor ta dette opp i formannskapet tirsdag etter høstferien.

 

"Heftig krangel i Formannskapet"

Sosiale medier er en arena man skal vokte seg vel for å trå feil. De aller fleste av oss har vel på et eller annet tidspunkt fått erfare akkurat det, uavhengig av partipolitisk ståsted. Selvfølgelig innkludert meg selv.Adresseavisen gjør i sin utgave torsdag 6.september, en forsidesak av, det adresseavisen selv sier er, "Heftig Facebook-krangel i formannskapet". Ei alvorlig overskrift fra adresseavisens i mine øyne. Hele reportasjen fremstiller det som om at dette er folkevalgte på studietur i full krig med hverandre, noe som selvfølgelig ikke er tilfellet. Høyres Merethe Baustad Ranum, som er ei særdeles folkelig og hyggelig ung dame, blir kritisert for å ha publisert bilder av en sovende Geir Waage (AP) og Yngve Brox ( H) på busstur. Også bilder av politikere i sosialt samvær som nyter en øl virker å være ekstremt graverende og støtende for noen. Politikere som etter "endt arbeidsdag" koser seg i hverandres selskap og som kanskje planlegger morgendagens møter og hektiske program. Som ordføreren selv sier til adresseavisen kan humor være farlig på slike nettsamfunn. Undertegnede er helt enig med ordføreren, men samtidig vet vi at humor også er viktig. Som ivrig facebook-bruker og noe mindre ivrig twittrer vet jeg at flere av trondheims politikere, fra alle de ulike partiene, aktivt bruker sarkasme og ironi i sine oppdateringer. Det samme blir gjort i representantenes innlegg fra talestolen i bystyret.Ingen er bedre enn andre akkurat her. Derfor blir jeg noe overrasket over at noen virker å bli "overrasket" når det kommer til Baustad Ranums statusoppdateringer på Facebook. At Geir Waage ( AP ) ikke heller velger å støtte sin kollega Ranum med å avfeie hele saken med et smil og en kjapp replikk om at det er helt lovlig å ta seg en pils på slike turer,dog også en liten power-nap mellom slagene, viser at det mangler litt ryggrad her.For oss som kjenner Baustad Ranum vet vi alle at dette slett ikke var ment hverken ondsinnet eller for å henge ut sine kollegaer. Det burde også adresseavisen forstått når denne historien ble "sydd sammen" . Ser at kommentarene i kommentarfeltet til Baustad Ranum fra lederen i helse-og velferdskomiteèn, Heidi Eidem (AP), stortingsrepresentant Tord Lien (Frp) samt meg selv ( Frp ) blir sitert. Alle disse tre kommentarene er ironiske, noe jeg tror byens borgere og Baustad Ranums venner på Facebook forstår, og jeg velger å tro at vi tre da helt sikkert er i besittelse av en god porsjon humor og selvironi.Om adresseavisens journalister ønsker å lære litt om akkurat dette kan helt sikkert det la seg ornde. Når adresseavisen først skal sitere disse kommentarene ville jeg satt stor pris på om de da trykket hele kommentaren og ikke bare det de selv mener er relevant for saken. Med slik journalistikk kan saken fremstilles slik adresseavisen ønsker og ikke slik den egentlig er. Sosiale medier er en sterk og virkefull arena både på godt og vondt. Undertegnede ser at bildene Baustad Ranum har delt med omverdenen på sine Facebook-sider helt sikkert ikke burde vært delt. Ikke alle ser humoren og ironien i dette og det kan derfor, som i dette tilfellet, komme uheldig ut. Det må vi ta til etterretning alle sammen, og kanskje spesielt vi som befinner oss i det offentlige rom. Samtidig vil jeg få understreke at den journalistikken adresseavisen i dette tilfellet utøver er langt under pari. Det å henge ut Merethe Baustad Ranum slik det her gjøres er beklagelig.

Ønsker å sitere hele min kommentar på "sovebildene" til Baustad Ranum som lød som følger : " .....viker skikkelig interesserte disse to karene. Guidet tur virker å være en skikkelig slager. Spørsmålet vil da være...hva bedrev disse to gårdagen med.??... Ønsker dere alle sammen en fortsatt fin tur fra alle oss her i London"....sitat slutt. Om noen av dere skulle lure på hvem "alle oss i London" er, så er det Kultur-idrett og friluftskomiteèn. Vi tilbragte mandag kveld, tirsdag og deler av onsdag i London på vår studietur. På denne korte tiden fikk vi besøkt The modern art of Tate Modern, der vi fikk se blandt annet Edvard Munch utstillingen, vi besøkte ICA Gallery, vi var på The Majesty`s Theatre, på Camden Art Center, Parasol Unit kunstgalleri. Vi var på båt-tur på Themsen samt ute på flere av Londons flotte restauranter, men nevner særskilt restaurant Hakkasan da denne restauranten anbefales på det sterkeste for de som ønsker en gourmet- matopplevelse . Alt dette på bare 48 timer....og som på de fleste andre arbeidsplasser og i flere andre komiteèr på studietur ble det tid til både et glass øl og god rødvin sammen med gode kollegaer etter "endt arbeidsdag" uten at dette gikk nevneverdig  ut over vårt tette program. Politikere er også mennesker som synes det er hyggelig med litt sosialt samvær i en ellers så hektisk arbeidshverdag.

Noen har selvfølgelig tipset adresseavisen i denne saken. Hvem dette er blir bare spekulasjoner, men at «saken» fikk det utfallet eventuelle tipser (e) håpet på kan vi nå fastslå at slo feil vei.

"Jakten" på en god sommer for de eldre

Om ikke lenge står sommeren for tur og da også ”jakten” på noen som kan ta vare på våre gamle og pleietrengende som enda bor i egen bolig, men som ikke greier seg alene. Dette oppleves som en stor utfordring for mange.

Avlastning er ikke styrt av noe lovverk. Avlastning må det søkes om og disse plassene blir da fordelt etter behov i en begrenset tidsperiode….og disse plassene er det ikke mange av. Det lovverket derimot sier noe om er at alle personer som oppholder seg innefor en kommune har rett til nødvendig helsehjelp. Økonomi, personellproblemer, ferieavvikling etc er ingen begrunnelse for ikke å gi nødvendig helsehjelp til de som trenger det der de oppholder seg.. I forbindelse med ferie så øker behovet for bistand, da primære omsorgspersoner som barn, barnebarn, nevøer og nieser ofte selv reiser bort. Det kommunen kan tilby i slike perioder er blant annet økt tilsyn fra hjemmetjenesen i en begrenset periode, avlastningsopphold ved sykehjem, matombringing. Økt tilsyn fra hjemmetjenesten innvilges etter kapasitet hos hjemmetjenesten og dette er behovsprøvd. Dersom det ikke klassifiseres som helsemessig nødvendig, så får man ikke ekstra hjelp.

Det finnes i tillegg til kommunen en hel del private aktører som kan tilby tjenester. De private aktørene har enda flere tilbud på slike tjenester enn hva kommunen har og har en langt større fleksibilitet.

Ideelt sett så skulle det i Trondheim, og selvfølgelig i resten av landets byer, ha vært et tilbud a la Lotte-hjemmet i Danmark Et ”syke”hjem  med dørene åpne for eldre som trengt litt ekstra i ferietider. Der vin til maten, aktiviteter, sosiale lag og opplevelser hver kveld hadde stått i sentrum. At den gamle kroken som måtte bli hjemme i ferien fikk komme på "spa-opphold", betalt likeledes som for et døgnopphold, men allikevel følt at man ikke var på et sykehjem. Med litt tekniske tiltak i planleggingen, og litt smarte inntak kunne man ha drevet en sånn plass med minimalt med folk. Det ville vært overkommelig for kommunen og drevet slik, men kanskje det viktigste av alt, gjeninnført troen på helsevesenet og gitt pårørende ordentlig fri. Fri med god samvittighet.

I mine øyne er de eldre i Trondheim og mange andre plasser i landet veldig neglisjert,  nærmest stuet bort og lite ivaretatt. I ferietiden er det masse ungdom som har fri og kommunen kunne ha satt disse ungdommene ut i arbeid med vaffelsteiking, turer ut og mye mye mere. Kommunen kunne eksempelvis gitt penger til idrettslag for å få de til å ta med de eldre ut  i frisk luft, noe vi vet er en mangelvare på norske sykehjem. Enkelt, billig og god medisin i form av trivsel og forebygging. 

Hårfin balansegang

Terroren som rammet oss 22.juli 2011 vil aldri bli glemt. En ondskapens mann påfører så mange så mye sorg og lidelse at det nesten er vanskelig å tro. En avskyelig handling ingen normale mennesker sympatiserer med. I dagene etter terroren opplevde vi en hel nasjon som sto sammen i ulike markeringer for å vise sin medfølelse med ofrene og deres pårørende. En unik opplevelse fra en unik nasjon.
Etterhvert som tiden går får man ting noe på avstand og hverdagen normaliserer seg igjen. I hvertfall til de som ikke er direkte berørt av hendelsen.
Så kom denne rettsaken. En rettsak vi alle visste kom til å bli grusom. Forferdelige skildringer fra gjerningsmannen på hans bestialske nedslakting av barn og unge på denne vakre øya ute i Tyrifjorden. Ei øy, jeg personlig aldri tror vil bli den samme igjen.

I forkant av denne rettsaken registrerer jeg at det på sosiale medier florerer med oppfordringer om å snu ryggen og vise sin avsky til gjerningmannen og hans handlinger ved å ikke kommentere hverken det han sier eller gjør under rettsaken. Noen oppfordrer også til boikott av de store avisene som VG og Dagbladet om de vier gjerningsmannen mye spalteplass. Til og med politikerne går ut å sier at denne mannen er ikke verdt mye oppmerksomhet da det er nettopp det han ønsker.

Så hva er det som skjer.....Gjerningsmannen sier "hopp" og vi hopper.....

Lillebjørn Nilsen`s "Barn av regnbuen" nevnes av gjerningsmannen i retten....og da er vi i gang igjen. Nye grupper popper opp på sosiale medier med det budskap at nå skal denne sangen synges i det offentlige rom for å vise gjerningsmannen at dette ER en flott og god sang med godt innhold. Akkurat slik gjerningsmannen ønsker ! JA...."Barn av regnbuen" ER en flott sang. En sang jeg selv er vokst opp med, og en sang jeg har sunget for mine barn. Men hvorfor skal vi nå på død og liv tromme samme til enda en markering ? I det ene øyeblikket oppfordres befolkningen til å boikotte denne mannen for så i det neste bli oppfordret til å delta på diverse markeringer.....som gjerningsmannen selvfølgelig får ta del i via media. Opplever at dette nærmest grenser til dyrking av både hendelsen og gjerningsmannen. Det er ikke bra. Kan vi ikke bare sammen snu ryggen til denne terroristen som har påført så mange så mye smerte og sorg ? Jeg er sikker på at alle de berørte i denne saken vet at hele nasjonen føler med dem under rettsaken når de på nytt må gjenoppleve grusomhetene som skjedde 22.juli på øya ute i Tyrifjorden. Slutt med all den markeringen av alle slag. Det tror jeg ikke fører noe annet med seg enn at gjerningsmannen`s psykopatiske smil blir enda litt bredere.


Så et lite hjertesukk til Lillebjørn Nilsen :

Som mamma til 2 barn opplevder jeg markeringen i dag som svært sår. Jeg er selv vokst opp med din fantastiske sang "barn av regnbuen" og har selv sunget denne sangen nesten hver eneste dag for mine egne 2 håpefulle. Til tross for at jeg er aktiv Frp`er. Dine uttalelser i media i forbindelse med pågående rettsak om at " Jeg er ikke overrasket. Behring Breivik var jo aktiv i Frp. Jeg tror ingen av mine sanger er allsangmateriale der" synes jeg er trist. Min datter på 14 år leste dette i VG og synes det var vanskelig at mamma ble assosiert med gjerningsmannen. Hun ønsket derfor ikke å delta på markeringen i dag......selv om hun hadde lyst. Det jeg undrer meg på er hvordan du har samvittighet til å uttale noe slikt ? ABB er ingen Frp`er !!!! Hvordan tror du barn av Frp`ere opplever slike uttalelser? Trist og beklagelig i mine øyne ihvertfall

Mobbing.....et like stort problem i dag som for 30 år siden.

·         Etter at de aller fleste av oss selv har fått barn blir vi hver eneste dag påmint hvor tøff skolehverdagen kan være for de små. Ingenting har endret seg de siste 30 årene hva gjelder mobbing. Mobbing er desverre et akkurat like stort problem i dag...om ikke større. Her snakker jeg av erfaring  med ett av mine egne barn....og skolen slår langt i fra ned på dette i vesentlig større grad enn hva de gjorde for 30 år siden. Barn er fortsatt bare barn og vi vet at de kan være forferdelig stygge mot hverandre uten å tenke på hvilke konsekvenser dette kan få. Det er derfor jobben som foreldre og foresatte er så viktig for nettopp å bevisstgjøre de aller minste på hva som er akseptabel adferd og ikke. Jeg tror at de aller fleste av oss i voksne alder har tenkt på hva vi kunne gjort anerledes for at våre medelever den gangen kunne fått en bedre skolehverdag. Jeg har ihvertfall tenkt mye på dette, men nå er det en gang slik at det som HAR vært kan vi ikke gjøre noe med enten vi vil det eller ei.

Når vi nå er inne på dette med adferd har jeg lyst til å dele med dere min dårlige samvittighet fra disse årene på grunnskolen.

Ei av jentene på skolen ble hver eneste dag utsatt for mobbing. Stygge blikk, haugevis med slengbemerkninger, ekskludering , ja lista er desverre lang og smertefull. Denne jenta var et lett "bytte". Med sin sjenerte og tilbaketrukne adferd nærmest aksepterte hun at det var slik. Hun virket ikke å bry seg så veldig om hva som foregikk rundt henne. Hun gikk ALLTID ALENE ute i skolegården. Alene med tankene sine. MEN selvfølgelig måtte dette gjøre noe med henne. Det har nesten ikke gått en eneste dag av mitt voksne liv uten at jeg har tenkt på denne jenta. Tør nesten ikke tenke på hvordan hun hadde det inni seg i alle disse årene. Hva gjorde dette med henne, hvordan har hun det i dag, ja spørsmålene er mange. Jeg var ingen mobber, men det som gnager meg er at jeg ikke gjorde noen ting for henne for å prøve å hjelpe. Hvorfor sa jeg ingenting til de voksne ? Hvorfor inkluderte ikke jeg henne i det vi andre foretok oss ? Hvordan kunne jeg se på at dette pågikk i årevis?  Hvorfor gjorde ikke de voksne noe, for de MÅTTE ha både sett og visst!

For noen år tilbake var jeg innom Rema 1000 i St.Olavs gate, mens den enda eksisterte. Et lite stykke foran meg i køen står denne jenta fra skoleårene. Jeg kjente igjen henne umiddelbart. Når jeg står der er det eneste jeg klarte å tenke på at jeg må få snakket med henne og fortelle henne hvor lei meg jeg er for at disse skoleårene hennes ble som de ble. Et sant helvete! Da jeg var på vei frem til henne sviktet motet mitt og jeg kunne se henne bare forvinne ut døren. Siden har jeg ikke sett henne. Jeg håper at jeg en dag kan få treffe henne å fortelle henne hvor lei meg jeg er for at jeg ikke "hjalp" henne den gangen. Vær med andre slik du vil andre skal være mot deg og man blir aldri stor av å gjøre andre mindre.

Er det når man er nærmest eller lengst unna man ser dårligst?

Regjeringen tror/innbiller seg at penger som ikke er øremerket skal gå til å styrke eldreomsorgen og de som styrer i landets ulike kommuner sier selvfølgelig at alt er bra. Jeg håper fortsatt jeg jobber i helsesektoren når dagens politikere blir gamle og hjelpetrengende. Da skal de få pleie etter dagens standard som de selv har lagt opp til i kommunene. Først da har de innsikt nok til uttale seg om eldreomsorgen.

Hvordan ønsker vi at fremtidens eldreomsorg skal være ?

Ingenting skaper så stort engasjement som når en pårørende går til media med sin historie vedrørende kritikkverdige forhold i eldreomsorgen. De aller fleste vet at det slett ikke skinner av den slik det så mange ganger er blitt lovet. Noen kjepphester er nå ridd lenge nok.

”alle skal få sykehjemsplass når de trenger det…”, ” det er viktig for eldre å bevare livskvalitet og et godt funksjonsnivå så lenge som mulig”,”hjemmetjenesten dekker omsorgsbehovet og legger til rette for å gjøre fellesskap og aktiviteter tilgjengelig” ”eldreomsorgen har fått et løft”.

Er dette virkelig fraser politikerne kan stå inne for ? Min påstand er at det kan de definitivt ikke. Jeg ønsker å få minne folk på, og da selvfølgelig spesielt politikerne, hva som står i Forskriften for sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie, kapittel IV, paragraf 4-1 andre ledd . Den lyder som følger :

”Sengerommene skal som hovedregel være enerom. Det kan innredes to-sengsrom for ektefeller og andre som ønsker å bo sammen.”

Virker som om kommunene definerer seg bort fra lovverket akkurat når de måtte ønske. Kommunene kan ikke plassere de gamle på dobbeltrom for at ventelistetallene i kommunen trengs pyntes på. Dette er lovstridig så fremt ikke de eldre selv ønsker det. Når vi vet at bortimot alle som er så heldige å få tildelt sykehjemsplass er demente , kan vel de fleste av oss tenke oss til at det for disse er vanskelig å utrykke seg hva gjelder plassering på dobbeltrom. Det offentlige helsevesen har, grunnet sin finansieringsform liten tilingen valgfrihet. Dette kan kommenteres i plan, men vanskelig å gjøre noe med uten at finansieringen endres. Eksempelvis kan man foreslå mulige endringer her slik at pengene ikke går i systemet, men følger brukeren ! Da vil fokuset være det jeg mener er det aller viktigste...nemmelig BRUKEREN I FOKUS !!! Bemanning kan ikke opprettes etter en fordelingsnøkkel på antall hoder brukere. EN bruker er ikke lik den neste og enkelte fagfelt innen helse krever mer individuell oppfølging og dermed flere ansatte per bruker.

Når det gjelder brukernes valgfrihet og retten til selv å bestemme hvem som skal være deres hjelpere er det mange kommuner som enda har en lang vei å gå, dessverre. Hvorfor skal man ha fritt brukervalg og hvorfor er dette en god løsning? Svaret er enkelt. Fritt brukervalg betyr ”retten til selv å velge”. Makten flyttes fra produsenten og til brukeren som da vil få en langt større medbestemmelsesrett. Da vil brukerne få en reèll valgmulighet. Dette vil samtidig oppheve kommunenes monopol som vil skape konkurranse som igjen resulterer i bedre tjenester og bedre sevice. Dette er en kvalitativ god løsning på levering av eksempelvis hjemmetjenester. Ved å innføre fritt brukervalg vil kvaliteten på mange tjenester løfte seg, nettopp pga den sunne konkurransen det da vil bli. Dette er noe både utførere og mottakere av tjenesten vil merke. Det ER et stort problem i den offentlige hjemmetjenesten i dag at det er så mange forskjellige hjelpere i utfører-rollen. Jeg mener at mottakere av disse tjenestene skal ha frihet til selv å velge hvem de ønsker som sine hjelpere. Dette burde vært en selvfølge. Slik det er i dag er de rødgrønnes prinsipielle motstand mot fritt brukervalg det som skaper klasseskille i eldreomsorgen. Slik det er i dag kan kun de med en noe tykkere lommebok enn andre praktisere denne valgfriheten de alle sammen ønsker, men bare noe få dessverre har. En god og verdig eldreomsorg må også anerkjenne den enkeltes rett til selv å ta egne valg. De eldre fortjener verdighet og respekt også når de er under offentlig omsorg. For å kunne håndtere eldrebølgen og å kunne ivareta eldre på en respektfull måte også i fremtiden, må man også inkludere private aktører i det offentlige omsorgstilbudet. Fremtidens eldreomsorg må i enda større grad sette brukeren i fokus. I dag ser en dessverre at den enkelte brukeren blir mindre synlig når omsorgen skal tilpasses politikernes prinsipper og budsjettenes trange rammer. Dette må forandres. Fremtidens eldreomsorg bør inkludere og forbinde både private aktører, kommunehelsetjeneste og spesialisthelsetjeneste. Disse må inkluderes på en fornuftig måte til beste for den enkelte eldre som skal ha sin rettmessige omsorg. Dessverre har vi nok enda ikke opplevd de mest utfordrende tidene i helsevesenet og eldreomsorgen. Det er politikernes oppgave å prioritere det viktigste. De eldres verdighet og rett til et anstendig omsorgstilbud bør være av det viktigste.

Hvordan ønsker vi å bli oppfattet ?

Tenk deg at noe ukjent og noe er kjent. Eksempelvis et klokkemerke og en rikskjendis. Denne personen anbefaler denne klokken som da blir en ytring av positive inntrykk av denne klokken. Dersom du har et positivt inntrykk av denne personen, vil du også få et positivt inntrykk av klokken. (Pluss X Pluss = Pluss).

Hva vil skje om en person sier noe negativt om en annen ? Dersom man har en positiv relasjon til den personen som omtales negativt vil vi naturlig nok få et negativt inntrykk av personen som kommer med disse uttalelsene. Minus x pluss blir stort sett alltid minus.

Alle mennesker liker å forene sine oppfatninger av ting.  

Siv Jensen ytret sympati overfor Helga Pedersen, fordi Pedersen ”bare” ønsket å bo i sin egen hytte. Hun sympatiserer med en politisk motstander, noe som oppfattes som PLUSS.

Carl I Hagen uttalte at  "Det å filme unge gutter…bla-bla-bla”, altså han diagnotiserer" som er et dobbeltminus, men sier videre at "Der synes jeg synd på ham" og vil derfor faktisk komme ut av det i PLUSS.

De to sitatene ovenfor er det vanskelig å være uenig i. Og dermed er man mere enig med de to politikerne. Noe av knepet ligger i det å si noe litt oppsiktsvekkende eller nytt, slik at det skaper affekt - og oppfatninger kan forandres.

I mange sammenhenger oppfatter jeg at folk argumenterer på en "sirkulær" måte. I stedet for å besvare et spørsmål, kommer det en hel del argumenter som biter hverandre i halen og kanskje tilslører noe helt annet man ikke vil vedgå. Er dette en grei måte å gjøre dette på, for å utforme enkle og treffsikre argumenter? Det å gjøre det slik krever ganske lite energi og kan effektivt punktere en sirkulær argumentasjonsrekke, som i realiteten kan være en "boble".

Politikere er etter hvert blitt eksperter på akkurat dette. Noen flinkere enn andre. Noen er langt mer bevisste i bruken av ”teknikken”, men det er like fascinerende uansett hvem som benytter seg av den. Og jeg tror definitivt den virker.

Å få bo hjemme så lenge som mulig – en utopi?

Jeg har skrevet det før og skriver det igjen.........

 

Hjemmet har stor betydning for alle mennesker. Det er ikke husets byggedeler som er viktig, men det er plassen vi selv har skapt som er kjernen. Hjemmet forbindes med trygghet, nærhet og et fast holdepunkt i hverdagen. Eldre mennesker, som på grunn av sin helsetilstand må forlate sitt hjem for å få god nok oppfølging og hjelp, opplever dette som svært sårt. Det å måtte forlate sitt eget hjem forbindes med et tap, et tap av identitet og tilhørighet.

Verdens helseorganisasjon (WHO) har innført Leon-prinsippet som har blitt et lovfestet prinsipp og sentralt i det offentlige helsevesen. Det står for laveste effektive omsorgsnivå og omhandler at hjelp som gis bør gis så nært tilknyttet hjemmemiljøet som mulig. Tidlig og tilstrekkelig hjelp er viktig for at våre eldre skal kunne bo hjemme lengst mulig.

For å kunne bo hjemme, også ved sykdom og skrantende helse, må vedkommende få tilstrekkelig og god hjelp. Dette kan være i form av hjemmehjelp; renhold, klesvask, handling og andre praktiske oppgaver som må løses eller hjemmesykepleie; helsehjelp og tiltak i forhold til svekket helse og sykdom.

Det offentlige helsevesenet har lang og god erfaring med å bistå eldre slik at de kan bo hjemme lengst mulig. Boligen tilpasses i form av at man fjerner dørterskler, skaffer hjelpemidler og det startes opp med hjemmesykepleie og hjemmehjelp. Hver dag er det tusenvis av hjelpere som reiser hjem til eldre og bistår dem slik at de kan bo hjemme lengre. Denne hjelpen tilpasses og utvides i forhold til behovet som den eldre måtte ha. Men… det er alltid et ”men” .Her, som i alle andre deler av vårt liv er det begrensninger. Når behovet til den eldre blir så stort at det er vanskelig å forsvare at vedkommende bor hjemme på grunn av svekket helsetilstand tilbys vedkommende sykehjemsplass. I tillegg har vel alle hørt om eldrebølgen. Utviklingen som tilsier at vi i løpet av noen år kommer til å ha langt flere pleietrengende enn vi har ansatte til. 1 av 3 unge må velge helsefaglig utdanning for at samfunnet skal produsere nok helsearbeidere selv til å kunne håndtere dette. Dette kommer til å bli en av norgeshistoriens tøffeste utfordringer i helsevesenet noensinne.

Hvordan skal gamle Norge løse en slik bemanningskrise? Når vi vet det at det allerede i dag er mangel på fagutdannede folk som skal arbeide innenfor helse, hva når det kreves 10 000 flere på kort tid? Hvis ikke det offentlige finner en løsning vil det å ha muligheten til å bo hjemme så lenge som mulig bli en ren utopi.

I dagligtale brukes ordet utopi om en virkelighetsfjern ide, en ugjennomførlig ide eller en beskrivelse av en ideell tilværelse.

Det siste året har det rast saker i media omkring private aktørers brudd på arbeidsmiljølov og det private helsevesenet blir trukket ned i søla og tråkket skikkelig på. Det er nesten så ille at det å si at man jobber for et privat helsefirma er å be om trøbbel. Inni all ståheien så er det ingen som lurer på hvor mange timer Kari Nordmann har jobbet. Kari er ansatt i hjemmesykepleien i kommunen.

Lovbrudd er alvorlig. Kjempealvorlig. Det er alle enige om, men er det ikke slik at vi ser flisa i naboens øye, men ikke bjelken i vårt eget?

Jeg har jobbet i offentlig sektor, og kan nok fremvise noen gamle ukeplaner som ikke er helt i tråd med bestemmelsene i arbeidsmiljølovens paragraf 10.

Hver dag skjer det dessverre brudd på arbeidstidsbestemmelsene og det er beklagelig, men også nødvendig. For alle de som trenger hjelp, må få hjelp uavhengig av hvor mange timer Kari har jobbet allerede denne uka. Om det offentlige skyver bort og distanserer seg fra de forferdelige private aktørene, hvem skal de da henvende seg til når ”tsunamien” eldrebølgen slår inn mot vårklare strender i dette langstrakte land?

Francis Bacon sa en gang; ”den som ikke vil tilgi andre, ødelegger den broen han selv en gang må over”.

Min egen historie......

Hver onsdag har Trondheim Private Omsorgstjeneste oppdrag hjemme hos en Parkinsonrammet kunde. Vi driver gå-trening samt at vi hjelper til med øvelser han skal gjøre for ikke å stivne i ledd og muskler. Han bor hjemme sammen med sin kone. Han er klar og orientert ,  men bærer selvfølgelig preg av sin sykdom i form av skjelvinger, ustø bevegelser og gange .Falltendensen er derfor stor. Mandag denne uken ble hans kone operert,  og siden han selv er ute av stand til å klare seg hjemme alene ble de da nødt til å søke om avlastningsplass til han på et av Trondheims sykehjem. I dag morrest dro jeg og min kollega til dette sykehjemmet for å utføre vårt faste oppdrag sammen med han. Erfaringmessig vet jeg at det er lite tid til trening på slike plasser. Det var et sørgelig syn som møtte oss. En ellers så velstelt og blid gammel mann var ”stuet” opp i en stol som helt åpenbart var vond å sitte i, noe han selv også fortalte oss da vi kom. Han var trøtt og uopplagt og viste lite tegn til glede. Med oppkneppet skjorte, med skjortekragen vrengt ned i skjortehalsen, uten klokken sin, som han ellers har på seg hver eneste dag, med upussende tenner og ingen tilgang på drikke, gir han i hvert fall utrykk for at han er glad for å se oss. Jeg går inn på rommet hans og finner armbåndsuret hans liggende på nattbordet. Registrerer også at det finnes ingen alarm inne på rommet hans. Han har også en hudavskrapning på en finger som står og blør uten at noen har gjort noe med dette. En av pleierne stormer til og lurer på hva vi gjør der. Jeg trekker pusten rolig og forteller at vi er her som avtalt med kunden og hans kone. Pleieren virker usikker og viser tegn til misnøye over at vi er kommet. Han titter raskt på logoen på skjortene våre, snur seg og forlater rommet. Vi tar med oss kunden og går med han i korridorene på sykehjemmet. Vi ler og skråler, noe som helt tydelig fanger oppmerksomheten til flere av beboerne der….samt de ansatte. Etter at treningen vår er ferdig kontakter jeg personalet for å spørre om hvorfor det ikke er noen alarm inne på rommet hans. Den er dessverre defekt får jeg til svar, men de skulle prøve å rette på dette. ( han har da vært der uten alarm i flere dager) Jeg ber samtidig om et plaster så jeg kan få lagt på fingeren hans og sier at han må få sitte i en annen stol enn det han gjorde i dag morrest. Da vi gjør tegn på at vi skal dra iler en av pleierne bort og lurer på når vi kommer neste gang. Fredag kommer vi tilbake……Fredag.

Er dette verdig eldreomsorg spør jeg meg selv på vei tilbake til kontoret ? Svaret er åpenbart . Dette er ikke verdig. Klandrer ikke de ansatte for ikke å gjøre jobben sin ( delvis gjør jeg vel kanskje det) , men de viste i hvert fall tydelige tegn til uvitenhet og usikkerhet når det gjelder vår kunde og hans sykdom.

Jeg håper så inderlig at når vi kommer tilbake på fredag at noen av hans ønsker er ivaretatt…..som det å slippe å sitte i denne forferdelige stolen hele dagen og at klokken hans ikke ligger på nattbordet.

Det går noen dager før vi igjen kommer tilbake. Jeg hadde på forhånd gjort meg opp noen tanker omkring forrige besøk og håpet at opplevelsen denne gangen skulle bli bedre. Trist nok kunne jeg vel egentlig bare spolet tilbake til onsdag. Vår kunde var plassert i den samme stolen han satt i når vi var der på onsdag. Samme stolen han flere ganger hadde uttrykt var vond å sitte. Samme stolen jeg hadde snakket med personalet om at han måtte få slippe å sitte i. Skjorten han hadde på seg var samme skjorte, men heldigvis gjenkneppet og skjortekragen lå slik den skulle. Det som derimot ikke var greit, var at denne skjorten for lengst skulle gått i vasken. Med inntørkede eggflekker og matsøl kunne de vel kanskje ha hatt på han rene klær denne morgenen. Mon tro om personalet bruker samme genser og bukse hele uken gjennom? Neppe. I munnen har han en hel del tabletter han helt tydelig har store vanskeligheter med å svelge. Jeg spør personalet om hvorfor ikke tablettene knuses eller deles for de av tablettene dette kan gjøres med. Svaret jeg får er at "jeg er egentlig ved en annen avdeling så jeg kjenner han ikke så godt og vet ikke hva som er brukt gjort". Vi tar han med oss for å drive gå-trening noe han har store problemer med denne dagen. Han er stiv og har vanskelig for å flytte beina , noe han vanligvis ikke har. Etter ei kort stund ser vi oss nødt til å avbryte treningen da føttene ikke lystrer. Jeg oppsøker personalet for å høre med dem hvordan de opplever han i gå-situasjon. Jeg mistenker at gå-trening er noe de ikke har gjort med han da han selv er helt tydelig på at de ikke har utført dette. Nok en gang får jeg bekreftet mine antagelser. Ingen har drevet gå-trening med han "da de synes han er så tung". Jeg trekker pusten nok en gang og forklarer at det er viktig med rørelse og gå-trening så ikke ledd og muskler stivner. Jeg får til svar at det er så mange forskjellige som jobber der og at det derfor blir vanskelig å følge med på at dette blir fulgt opp. Jeg påpeker samtidig nok en gang at stolen han fortsatt blir plassert i ikke er god å sitte i og at de må finne en annen stol til han. Hvorfor tviler jeg på at dette blir etterlevd? Ser ut til at det å være Parkinsonrammet avlastningbruker ikke er helt enkelt. En av tingene som også kjennetegner denne pasientgruppen er at stemmen blir lav og derfor vanskelig å høre. Derfor krever disse lite eller ingenting av personalet. Jeg mener at det da er desto større grunn til å ta seg tid til disse brukerne. Jeg har vondt i magen da jeg drar derifra. Hvordan vil gangfunksjonen hans være når han skal hjem igjen til sin kone, som alene steller og har ansvaret for han? Om han ikke klarer å stå ved egen hjelp vil hun ikke greie å ha han hjemme. Da vil han bli sykehjemspasient 24/7. Den tanken skremmer meg.........ikke det å være på sykehjem, men det at han ikke kan være hjemme pga lite/ingen stimulans ved et 14 dagers avlastningsopphold.

Det går noen dager og vi tar igjen turen på sykehjemmet til vår kunde. Vi ankommer sykehjemmet i 12 tiden. Vi ser han sittende i rullestolen sin inne på kjøkkenet, hvor vi tydelig kan se han har sittet siden frokosten. Heldigvis sitter han ikke denne dagen i den forferdelige lenestolen de tidligere har plassert han i. Kanskje fordi de enda ikke har rukket å flytte han etter frokost ? Ikke vet jeg. Klærne hans er flekkete og tilgriset av matsøl og det er slett ikke matsøl fra frokosten i dag. Jeg ser at det står et helt vanlig glass med saft i foran han på rullebordet. Etter 9 dager ved sykehjemmet burde de vel være klar over at han har store vansker med å drikke av vanlig glass og de kunne med fordel ha satt frem drikkeflasken hans som han selv har med seg hjemmefra.

 Jeg kontakter personalet for å etterspørre denne flasken. Flasken står på kjøkkenbenken hvor navnet hans tydelig vises på flasken. Hvorfor tenker ikke personalet seg i at det kanskje er en grunn til at han har med egen flaske?

Vi tar han med oss inn på rommet hans for i første omgang å pusse tennene hans. Ingen ville følt seg særlig tilpass om man ikke fikk pusset tennene sine etter frokost. Dette er noe de åpenbart ikke praktiserer her. Vel inne på badet får vi stilt han opp foran vasken slik at han får pusset tennene sine, noe han setter stor pris på. Vi ser da at en pleieplan er hengt opp på døren inn til badet. Vi leser med vanntro øverste linje  ” han er ikke orientert om tid og sted, men kan gjenkjenne familie og personal”.  Dette er en direkte krenkelse! Vi kjenner han godt og VET at han er klar og orientert og har definitivt ikke problemer med å orientere seg om tid og sted! Vi stiller spørsmålstegn ved om personalet i det hele tatt har tatt seg tid til å prate med han. Grunnet sin diagnose Parkinson snakker han veldig lavt og det tar tid før han greier få frem ordene. Tid er vel noe av det personalet uttrykker er et problem ved alle helse og velferdssenter i byen. Det er jeg overhodet ikke enig i. Det er mer enn nok av tid til å gjøre jobben sin også her, men det krever at personalet legger bort Se & Hør, mobiltelefonene sine og logger av Facebook`en sin.

Mens vi står inne på badet kjenner vi også at vår kunde er våt på t-skjorte og bukse. Vi hjelper han med å skifte og ser da at han har sittet med avføring i bleien. Vi ser også et begynnende trykksår på halebeinet.  Toalettet hans er så tilgriset med avføring at det går rett og slett ikke å sette seg der,  noe personalet måtte ha sett da han er helt ute av stand til å gå på toalettet alene. Ingen forlater et toalett slik de her åpenbart har gjort. Vi vasker og steller han samt finner litt sink som vi smør baken hans med. Vi leter også etter en eller annen form for fuktighetskrem. Han er så tørr i ansikt og på hender at huden hans har begynt å skalle av. Han sier også selv at det klør. Vi finner ingenting inne på rommet hans så ”jakten” fortsetter i avdelingen.

Vi finner til slutt ei lita tråkurv stående på et bord med litt ”velvære” saker i og jeg forsyner meg av denne. Forsyner oss rikelig faktisk.  Da er vi endelig klare for den egentlige grunnen til at vi er der, nemmelig gå-trening.  Han går bra i dag, og klarer å gå langt. Vi tar en pust i bakken når vi kommer til dagligstua. Etter en liten pause går vi tilbake til rommet hans. Ser at personalet skuer på oss bak glassveggen på vaktrommet uten og i det hele tatt være i nærheten av å trekke på smilebåndet. De opplever vel oss som en pest og en plage i stedet for en ressurs.....Vår kunde virker å være fornøyd med dagens ”treningsøkt” noe vi også er.

 På vei ut tar vi kontakt med personalet og spør om det ikke finnes ei trykkavlastende pute han kan få sitte på når han sitter i stolen.  Vi gjør dem også oppmerksom på at han har sittet med avføring i bleien samt at han har et begynnende trykksår på baken. Vi lurer også på hvor mye de går med han. Svaret vi får er ganske…ja hva skal man si…..skremmende-snodig-utrolig-irriterende…..kjært barn har mange navn sies det. I hvert fall så får vi til svar at” han kan umulig ha sittet med avføring i bleien, og det at han er ” rød” på baken kommer nok av han har litt problemer med løs avføring når han er hos oss” Om de visste at han var plaget med løs mage, ville det ikke da vært naturlig om de hadde sjekket og spurt han litt om han trengte en tur på toalettet litt oftere enn vanlig?? Og som helsepersonell gjennom mange år ser vi definitivt forskjell på rød hud som følge av avføring og trykksår.  Vi spør hvor mye de går med han og får til svar at ” vi synes han er så tung å gå med vi ,og dessuten har jeg vært sykemeldt i 3 uker for vondt i ei skulder” .  Så beboerne på sykehjemmet skal lide under at du har vært sykemeldt i 3 uker? Vil mot formodning tro at grunnen til at du nå var tilbake på jobb var at legen hadde friskmeldt deg? Ingen med litt respekt for seg selv og andre svarer slik. Hun sier avslutningsvis at ” har blitt meg fortalt at han går så bra når dere kommer å  går med han. Sikkert fordi han kjenner dere ”.  I følge pleieplanen som de har hengt opp på badedøren hans blir dette utsagnet noe selvmotsigene. Han er jo ifølge forfatteren av pleieplanen ”ikke orientert om tid og sted”.

Vi forlater sykehjemmet og gjør oss igjen opp noen tanker omkring besøket i dag. Magefølelsen er den samme som sist vi forlot han. Er det rart man mister troen ? Er dette verdig eldreomsorg? Ikke i mine øyne. Heldigvis er vår kunde nå tilbake i sitt hjem sammen med sin kone og vi har drevet mye opptrening for at han skulle kunne gjenoppta den gode gangfunksjonen han hadde før oppholdet.

AP`s Eskil Pedersen krever beklagelse….igjen.

Registrerer at AP`s Eskil Pedersen er ute i media i dag og krever en beklagelse etter påstanden om at massakren på Utøya var Guds oppgjør med partiet. De aller fleste i den politiske verden er nok enige i at dette er ekstreme uttalelser de færreste stiller seg bak.
Det som er noe iøynefallende er at straks noen uttaler ting Eskil Pedersen mener noe annet om er han ute og krever beklagelser. Han sier at uttalelsene er ”ufattelig respektløse”. AUF lederen uttaler til NrK i november 2011 at ”Det er ingen tvil om at Frp har bidratt til en hatsk debatt om innvandring. Det er få mennesker som ikke har fått det med seg”. Kan ikke huske at Pedersen kom med noen formell beklagelse til FrP på disse uttalelsene som veldig mange følte krenkende. Er det Eskil Pedersen`s jobb å bestemme hva som forventes beklaget og ikke? Nei Eskil Pedersen..dette er skivebom. Ikke at du er uenig med andre politikere, men at du til en stadighet er ute og krever beklagelser. Om det hadde vært slik at politikere som følte seg krenket av stadige uttalelser i media til enhver tid skulle sutret til media om beklagelser………ja da hadde mange politiske partier fått det travelt.