Hårfin balansegang

Terroren som rammet oss 22.juli 2011 vil aldri bli glemt. En ondskapens mann påfører så mange så mye sorg og lidelse at det nesten er vanskelig å tro. En avskyelig handling ingen normale mennesker sympatiserer med. I dagene etter terroren opplevde vi en hel nasjon som sto sammen i ulike markeringer for å vise sin medfølelse med ofrene og deres pårørende. En unik opplevelse fra en unik nasjon.
Etterhvert som tiden går får man ting noe på avstand og hverdagen normaliserer seg igjen. I hvertfall til de som ikke er direkte berørt av hendelsen.
Så kom denne rettsaken. En rettsak vi alle visste kom til å bli grusom. Forferdelige skildringer fra gjerningsmannen på hans bestialske nedslakting av barn og unge på denne vakre øya ute i Tyrifjorden. Ei øy, jeg personlig aldri tror vil bli den samme igjen.

I forkant av denne rettsaken registrerer jeg at det på sosiale medier florerer med oppfordringer om å snu ryggen og vise sin avsky til gjerningmannen og hans handlinger ved å ikke kommentere hverken det han sier eller gjør under rettsaken. Noen oppfordrer også til boikott av de store avisene som VG og Dagbladet om de vier gjerningsmannen mye spalteplass. Til og med politikerne går ut å sier at denne mannen er ikke verdt mye oppmerksomhet da det er nettopp det han ønsker.

Så hva er det som skjer.....Gjerningsmannen sier "hopp" og vi hopper.....

Lillebjørn Nilsen`s "Barn av regnbuen" nevnes av gjerningsmannen i retten....og da er vi i gang igjen. Nye grupper popper opp på sosiale medier med det budskap at nå skal denne sangen synges i det offentlige rom for å vise gjerningsmannen at dette ER en flott og god sang med godt innhold. Akkurat slik gjerningsmannen ønsker ! JA...."Barn av regnbuen" ER en flott sang. En sang jeg selv er vokst opp med, og en sang jeg har sunget for mine barn. Men hvorfor skal vi nå på død og liv tromme samme til enda en markering ? I det ene øyeblikket oppfordres befolkningen til å boikotte denne mannen for så i det neste bli oppfordret til å delta på diverse markeringer.....som gjerningsmannen selvfølgelig får ta del i via media. Opplever at dette nærmest grenser til dyrking av både hendelsen og gjerningsmannen. Det er ikke bra. Kan vi ikke bare sammen snu ryggen til denne terroristen som har påført så mange så mye smerte og sorg ? Jeg er sikker på at alle de berørte i denne saken vet at hele nasjonen føler med dem under rettsaken når de på nytt må gjenoppleve grusomhetene som skjedde 22.juli på øya ute i Tyrifjorden. Slutt med all den markeringen av alle slag. Det tror jeg ikke fører noe annet med seg enn at gjerningsmannen`s psykopatiske smil blir enda litt bredere.


Så et lite hjertesukk til Lillebjørn Nilsen :

Som mamma til 2 barn opplevder jeg markeringen i dag som svært sår. Jeg er selv vokst opp med din fantastiske sang "barn av regnbuen" og har selv sunget denne sangen nesten hver eneste dag for mine egne 2 håpefulle. Til tross for at jeg er aktiv Frp`er. Dine uttalelser i media i forbindelse med pågående rettsak om at " Jeg er ikke overrasket. Behring Breivik var jo aktiv i Frp. Jeg tror ingen av mine sanger er allsangmateriale der" synes jeg er trist. Min datter på 14 år leste dette i VG og synes det var vanskelig at mamma ble assosiert med gjerningsmannen. Hun ønsket derfor ikke å delta på markeringen i dag......selv om hun hadde lyst. Det jeg undrer meg på er hvordan du har samvittighet til å uttale noe slikt ? ABB er ingen Frp`er !!!! Hvordan tror du barn av Frp`ere opplever slike uttalelser? Trist og beklagelig i mine øyne ihvertfall

Mobbing.....et like stort problem i dag som for 30 år siden.

·         Etter at de aller fleste av oss selv har fått barn blir vi hver eneste dag påmint hvor tøff skolehverdagen kan være for de små. Ingenting har endret seg de siste 30 årene hva gjelder mobbing. Mobbing er desverre et akkurat like stort problem i dag...om ikke større. Her snakker jeg av erfaring  med ett av mine egne barn....og skolen slår langt i fra ned på dette i vesentlig større grad enn hva de gjorde for 30 år siden. Barn er fortsatt bare barn og vi vet at de kan være forferdelig stygge mot hverandre uten å tenke på hvilke konsekvenser dette kan få. Det er derfor jobben som foreldre og foresatte er så viktig for nettopp å bevisstgjøre de aller minste på hva som er akseptabel adferd og ikke. Jeg tror at de aller fleste av oss i voksne alder har tenkt på hva vi kunne gjort anerledes for at våre medelever den gangen kunne fått en bedre skolehverdag. Jeg har ihvertfall tenkt mye på dette, men nå er det en gang slik at det som HAR vært kan vi ikke gjøre noe med enten vi vil det eller ei.

Når vi nå er inne på dette med adferd har jeg lyst til å dele med dere min dårlige samvittighet fra disse årene på grunnskolen.

Ei av jentene på skolen ble hver eneste dag utsatt for mobbing. Stygge blikk, haugevis med slengbemerkninger, ekskludering , ja lista er desverre lang og smertefull. Denne jenta var et lett "bytte". Med sin sjenerte og tilbaketrukne adferd nærmest aksepterte hun at det var slik. Hun virket ikke å bry seg så veldig om hva som foregikk rundt henne. Hun gikk ALLTID ALENE ute i skolegården. Alene med tankene sine. MEN selvfølgelig måtte dette gjøre noe med henne. Det har nesten ikke gått en eneste dag av mitt voksne liv uten at jeg har tenkt på denne jenta. Tør nesten ikke tenke på hvordan hun hadde det inni seg i alle disse årene. Hva gjorde dette med henne, hvordan har hun det i dag, ja spørsmålene er mange. Jeg var ingen mobber, men det som gnager meg er at jeg ikke gjorde noen ting for henne for å prøve å hjelpe. Hvorfor sa jeg ingenting til de voksne ? Hvorfor inkluderte ikke jeg henne i det vi andre foretok oss ? Hvordan kunne jeg se på at dette pågikk i årevis?  Hvorfor gjorde ikke de voksne noe, for de MÅTTE ha både sett og visst!

For noen år tilbake var jeg innom Rema 1000 i St.Olavs gate, mens den enda eksisterte. Et lite stykke foran meg i køen står denne jenta fra skoleårene. Jeg kjente igjen henne umiddelbart. Når jeg står der er det eneste jeg klarte å tenke på at jeg må få snakket med henne og fortelle henne hvor lei meg jeg er for at disse skoleårene hennes ble som de ble. Et sant helvete! Da jeg var på vei frem til henne sviktet motet mitt og jeg kunne se henne bare forvinne ut døren. Siden har jeg ikke sett henne. Jeg håper at jeg en dag kan få treffe henne å fortelle henne hvor lei meg jeg er for at jeg ikke "hjalp" henne den gangen. Vær med andre slik du vil andre skal være mot deg og man blir aldri stor av å gjøre andre mindre.