· Etter at de aller fleste av oss selv har fått barn blir vi hver eneste dag påmint hvor tøff skolehverdagen kan være for de små. Ingenting har endret seg de siste 30 årene hva gjelder mobbing. Mobbing er desverre et akkurat like stort problem i dag...om ikke større. Her snakker jeg av erfaring med ett av mine egne barn....og skolen slår langt i fra ned på dette i vesentlig større grad enn hva de gjorde for 30 år siden. Barn er fortsatt bare barn og vi vet at de kan være forferdelig stygge mot hverandre uten å tenke på hvilke konsekvenser dette kan få. Det er derfor jobben som foreldre og foresatte er så viktig for nettopp å bevisstgjøre de aller minste på hva som er akseptabel adferd og ikke. Jeg tror at de aller fleste av oss i voksne alder har tenkt på hva vi kunne gjort anerledes for at våre medelever den gangen kunne fått en bedre skolehverdag. Jeg har ihvertfall tenkt mye på dette, men nå er det en gang slik at det som HAR vært kan vi ikke gjøre noe med enten vi vil det eller ei.
Når vi nå er inne på dette med adferd har jeg lyst til å dele med dere min dårlige samvittighet fra disse årene på grunnskolen.
Ei av jentene på skolen ble hver eneste dag utsatt for mobbing. Stygge blikk, haugevis med slengbemerkninger, ekskludering , ja lista er desverre lang og smertefull. Denne jenta var et lett "bytte". Med sin sjenerte og tilbaketrukne adferd nærmest aksepterte hun at det var slik. Hun virket ikke å bry seg så veldig om hva som foregikk rundt henne. Hun gikk ALLTID ALENE ute i skolegården. Alene med tankene sine. MEN selvfølgelig måtte dette gjøre noe med henne. Det har nesten ikke gått en eneste dag av mitt voksne liv uten at jeg har tenkt på denne jenta. Tør nesten ikke tenke på hvordan hun hadde det inni seg i alle disse årene. Hva gjorde dette med henne, hvordan har hun det i dag, ja spørsmålene er mange. Jeg var ingen mobber, men det som gnager meg er at jeg ikke gjorde noen ting for henne for å prøve å hjelpe. Hvorfor sa jeg ingenting til de voksne ? Hvorfor inkluderte ikke jeg henne i det vi andre foretok oss ? Hvordan kunne jeg se på at dette pågikk i årevis? Hvorfor gjorde ikke de voksne noe, for de MÅTTE ha både sett og visst!
For noen år tilbake var jeg innom Rema 1000 i St.Olavs gate, mens den enda eksisterte. Et lite stykke foran meg i køen står denne jenta fra skoleårene. Jeg kjente igjen henne umiddelbart. Når jeg står der er det eneste jeg klarte å tenke på at jeg må få snakket med henne og fortelle henne hvor lei meg jeg er for at disse skoleårene hennes ble som de ble. Et sant helvete! Da jeg var på vei frem til henne sviktet motet mitt og jeg kunne se henne bare forvinne ut døren. Siden har jeg ikke sett henne. Jeg håper at jeg en dag kan få treffe henne å fortelle henne hvor lei meg jeg er for at jeg ikke "hjalp" henne den gangen. Vær med andre slik du vil andre skal være mot deg og man blir aldri stor av å gjøre andre mindre.
Når vi nå er inne på dette med adferd har jeg lyst til å dele med dere min dårlige samvittighet fra disse årene på grunnskolen.
Ei av jentene på skolen ble hver eneste dag utsatt for mobbing. Stygge blikk, haugevis med slengbemerkninger, ekskludering , ja lista er desverre lang og smertefull. Denne jenta var et lett "bytte". Med sin sjenerte og tilbaketrukne adferd nærmest aksepterte hun at det var slik. Hun virket ikke å bry seg så veldig om hva som foregikk rundt henne. Hun gikk ALLTID ALENE ute i skolegården. Alene med tankene sine. MEN selvfølgelig måtte dette gjøre noe med henne. Det har nesten ikke gått en eneste dag av mitt voksne liv uten at jeg har tenkt på denne jenta. Tør nesten ikke tenke på hvordan hun hadde det inni seg i alle disse årene. Hva gjorde dette med henne, hvordan har hun det i dag, ja spørsmålene er mange. Jeg var ingen mobber, men det som gnager meg er at jeg ikke gjorde noen ting for henne for å prøve å hjelpe. Hvorfor sa jeg ingenting til de voksne ? Hvorfor inkluderte ikke jeg henne i det vi andre foretok oss ? Hvordan kunne jeg se på at dette pågikk i årevis? Hvorfor gjorde ikke de voksne noe, for de MÅTTE ha både sett og visst!
For noen år tilbake var jeg innom Rema 1000 i St.Olavs gate, mens den enda eksisterte. Et lite stykke foran meg i køen står denne jenta fra skoleårene. Jeg kjente igjen henne umiddelbart. Når jeg står der er det eneste jeg klarte å tenke på at jeg må få snakket med henne og fortelle henne hvor lei meg jeg er for at disse skoleårene hennes ble som de ble. Et sant helvete! Da jeg var på vei frem til henne sviktet motet mitt og jeg kunne se henne bare forvinne ut døren. Siden har jeg ikke sett henne. Jeg håper at jeg en dag kan få treffe henne å fortelle henne hvor lei meg jeg er for at jeg ikke "hjalp" henne den gangen. Vær med andre slik du vil andre skal være mot deg og man blir aldri stor av å gjøre andre mindre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar