Mine tanker..

Fire dager er gått siden det utenkelige ble en rå og brutal virkelighet for så veldig mange. Vi som fikk høre om disse grusomhetene via radio, TV eller andre medier kunne knapt tro det vi hørte. Når de første TVbildene kom var det helt absurd at disse bildene var fra Oslo. Landet vi alle er så glade i. Landet det er så utrolig godt å bo og leve i. Det tryggeste av det trygge…….lignet en krigssone.

Alikevel skulle det vise seg at et eneste menneske alene skulle klare å skape så mye frykt at bare tanken på dette blir uutholdelig for oss alle sammen. Historier som er så groteske, helt utenfor et normalt menneskes fatteevne. Hjertet mitt gråter og har gjort det i mange dager nå. Jeg er snart tom for tårer. Utøya, et paradis på jord ,  ble brått forvandlet til en skrekkens øy. Barn og unge som på denne øya skulle oppleve sitt livs mareritt. Barn og unge som ba for sine liv, men som dessverre ikke ble hørt. En bit av hjertet mitt vil for alltid være merket i sympati med de som overlevde massakren og de som dessverre ikke var like heldige.

Jeg, som fersk politikerspire, forsto fort at en valgkamp, som skulle bli min aller første, nå blir en helt annen enn hva jeg tidligere hadde sett for meg. Den ble plutselig så uviktig.Etter å ha sett hva denne forferdelige terrorhandlingen har gjort med en hel nasjon, sitter jeg igjen med en følelse av at når man sammen opplever noe slikt som det lille Norge nå har opplevd , står vi alle sammen sterkt opp for hverandre uavhengig av politisk ståsted. De politiske grensene viskes nærmest litt ut. Det kommer tydelig frem at alle politikere ønsker det samme for landet vårt.

Jeg er så utrolig stolt av vår statsminister, som har vært en bauta for et helt folk i en vanskelig tid. Stolt av måten han, kongehuset og alle de andre av våre fremste politikere sammen har mestret denne uhyre krevende og vanskelige oppgaven de har stått overfor . Takk for det.

Det gjorde meg utrolig trist og fikk meg til å felle noen flere tårer da jeg i dag leste Petter Nome`s uttalelser i media.  ”Siv Jensen og andre ledere for høyrepopulistiske partier må ta noe ansvar for terrorangrepene i Oslo og på Utøya.”  Jeg trodde, inntil jeg leste dette, at alle sto sammen i sorgen over det grufulle vi som nasjon sammen har opplevd de siste dagene. Trodde at alle sørget, holdt hverandre i hånden og trøstet….At alle forsto at en slik handling som dette monsteret av en mann har utført er en handling alle fordømmer og tar avstand fra på det sterkeste. Så til deg Petter Nome vil jeg si…alt til sin tid. Dette er ikke tiden for slike sleivspark mot en partileder i dyp dyp sorg over alle menneskene som så tragisk er blitt revet bort fra oss. Dette var skuffende og du vil aldri igjen gjenvinne respekt hos meg. Vi er alle i dyp sorg !! Dette var en umenneskelig dag å slenge med leppa på.

Hvordan tør hun ?

At arbeidsminister Hanne Bjurstrøm ( AP ) mener det ikke skal være krav om sjekk av vandelen til de som er ansatt i omsorgsyrker i offentlig sektor burde utløst en gedigen massedemonstrasjon fra befolkningen.  Ingenting i hele verden bør være viktigere enn at vi vet at folk som skal jobbe med barna våre, våre psykisk utviklingshemmede og våre eldre/pleietrengende er skikkelige folk som kan fremlegge en plettfri vandelsattest. Bjurstrøm mener at også kriminelle skal få en ny sjanse. Kjære Bjurstrøm….om du er villig til å gi disse kriminelle en ny sjanse i nærvær av din familie få så være, men de fleste av oss ønsker ikke at disse skal få jobbe med våre barn og besteforeldre. Når man påtar seg oppdragerrollen for barn er noe av det første man lærer barna at feil valg vil gi konsekvenser for dem senere i livet. En av konsekvensene ved kriminelle handlinger ,eksempelvis overgrep mot barn, må da selvfølgelig være å aldri få jobbe med barn. En selvfølge for de fleste av oss men ikke for arbeidsministeren. Vil råde Bjurstrøm til å finne seg noe annet å gjøre. Vi kan ikke tillate at en arbeidsminister leker russisk rulett med de mest sårbare i vårt samfunn.

Det som er bra forsvinner......

Med en 90 år gammel mormor som mottaker av vårt offentlige tjenestetilbud har jeg etter hvert forstått at man skal være på vakt og følge nøye med. Jeg og min familie har X-antall ganger vært rimelig frustrerte over ting som overhodet ikke fungerer slik det skal, og ikke minst burde. Min gamle mormor er ei oppegående dame tross sine 90 år. Når man blir så gammel er det, for de aller fleste av oss, slik at kroppen svinner noe hen og man trenger hjelp for å få hverdagen til å gå sammen. Min  mormor`s ”handicap” er at hun hører og ser ekstremt dårlig. Noe skrøpelig til beins er hun også blitt med årene, men forflytter seg fint rundt ved egen hjelp. Min mor og min tante er på besøk hos henne flere timer hver eneste dag, og barnebarn og oldebarn når det er tid. Litt av tryggheten for oss som pårørende har vært kommunikasjonsboken hjemmetjenesten har hatt liggende hos henne. I den har vi kunnet lese når ( om ) de har vært hos henne og hva de har gjort der. Som leder av et privat omsorgsfirma praktiserer også vi denne fine måten å kommunisere med pårørende på. Vi opplever at det settes stor pris på denne boken og vi vil alltid tilby våre kunder/pårørende denne formen for kommunikasjon.

Forrige uke dumpet det ned et brev i postkassen min fra Trondheim kommune. Jeg åpner brevet og blir mildt sagt forbannet når jeg leser. Brevet er fra hjemmetjenesten min mormor er bruker av og lød som følger : 

TIL PÅRØRENDE VED   XXXXXX   OMSORGSBOLIGER

Vi har på avdelingsmøte bestemt at vi avvikler ordningen med kommunikasjonsark. Det er bare noe få av beboerne som har hatt dette. Det blir skrevet rapporter for alle oppdrag på vårt datasystem, for de som ønsker det kan vi skrive ut rapporter ved behov. ( hvis beboer gir samtykke til dette ) Det skal nå ligge kvitteringsark for gitt medisin, til beboerne som vi deler ut medisin til. Det er nå ordnet med primærkontakt til alle brukerne. Dette skal iverksettes etter ferien. Da blir det mulighet for dere å ta kontakt med vedkommende for evt en samtale.

Med vennlig hilsen

Xxxxxx, fagkoordinator

Min mormor har massevis av ganger bare blitt ”avglemt”. Besøk hun skulle ha hatt, men som bare aldri kom. I fjor sommer var hun nær ved å dø da hjemmetjenesten mens vi ( familien ) var på ferie ,hadde glemt å gi henne hjertemedisin. I hui og hast ble hun innlagt St.Olav når vi kom hjem da vi nesten ikke kunne finne puls hos henne. Flere ganger er hun ”avglemt” av de som skal hjelpe henne å varme middag, noe som resulterer i at hun da ikke spiser.

Eneste kontakten vi har med hjemmetjenesten har vært denne kommunikasjonsboken. Det å tro at man skal komme gjennom på telefon er jo som å tro på julenissen. Det er uhyre sjeldent at man klarer å nå igjennom på telefon både ved denne enheten og andre enheter.

Hvorfor i all verden skal de fjerne det vi som pårørende opplever som bra og funksjonelt? I brevet jeg fikk står det i tillegg at det er bare  ”noen få av beboerne” som har denne formen for kommunikasjon.? Javel…så hvorfor ikke fortsette å la disse ”få” få fortsette med det. Dette er ingenting som tar tid. Dette koster de ansatte så lite å gjøre, men betyr mye for brukeren og dens pårørende. ? Hvordan kan pårørende av brukere som ikke mottar hjelp til medisinutlevering vite at deres mor/mormor har fått hjelp? Hvordan kan de vite med sikkerhet at noe har vært og sett om dere kjære? Mange mottar hjelp til andre ting enn medisin.

Om man leser litt mellom linjene i brevet kunne det like gjerne for meg ha stått ” nå orker vi ikke lenger at dere som pårørende følger med på at vi kommer til avtalt tidspunkt og gjør det vi skal"

Jeg vil nå tilskrive gjeldende hjemmetjeneste, selvfølgelig med samtykke fra min mormor, om at jeg hver uke ønsker utskrift fra Gerica ( kommunens dokumentasjonssystem) på alt som er dokumentert . DET kommer til å bli en langt større jobb enn hva det ville vært å skrevet noen hyggelige ord i en kommunikajonsbok som ligger på kjøkkenbenken. Jeg vil også komme til å oppfordre de andre brukernes pårørende om å be om det samme.

Samme gamle leksa om og om igjen........

Ola Skorstad, rådgiver i rådmannens fagstab holder en ”forsvarstale” i adresseavisen tirsdag vedrørende bemanningen ved Trondheims institusjoner. Det var i grunnen ingen overraskelse.Dette bare bekrefter NOK EN GANG at bemanningssituasjonen ved Trondheims institusjoner ikke blir tatt på alvor. Virkeligheten er en helt annen enn hva Skorstad beskriver i sitt innlegg!  Når kommunens egne sykepleiere går ut og forteller åpent om hvordan de opplever å ha ansvar for langt flere pasienter enn hva som kan regnes som forsvarlig bør det ringe noen bjeller for alle og enhver. Han presiserer i innlegget sitt at det om sommeren er like mange ansatte på jobb som resten av året på kommunens institusjoner. Mulig at antall ansatte på jobb i utgangspunktet skal være det samme som ellers, MEN mange av de som om sommeren jobber rundt omkring på byens institusjoner er vikarer uten samme kompetanse som de som ellers er der. Ofte er det ukjente som verken kjenner institusjonen eller pasientene. Nettopp derfor burde institusjonene ha en oppbemanning disse sommermånedene. Dessuten vet vi alle hvordan det er om det ringes inn et sykefravær. ”Vi bretter opp ermene og klarer oss uten vikar” . At Skorstad mener dette er forsvarlig er for meg en gåte. Nå er det på høy tid at kommunens sykepleiere blir hørt når de mener ting ikke er bra. Kunnskapsrike, æreskjære og dyktige sykepleiere som Trondheim kommune er så heldige å ha ansatt hos seg fortjener bedre enn dette. De fortjener i hvert fall å bli hørt !

En ny voldtekt i Trondheim natt.

I natt skjedde det igjen. I natt ble nok en kvinne voldtatt i Trondheim. Langs denne gangveien som er avbildet i Adresseavisen i dag, der denne kvinnen ble funnet, bor mine svigerforeldre. Langs denne gangstien på Lade bor altså bestemor og bestefar til mine 2 barn, på henholdsvis 9 og 13 år. Jeg grøsser ved tanken og tenker at min datter på 13 aldri mere vil kunne gis muligheten til å gå tur med vår firbeinte venn rundt kirken i frykt for voldtektsbølgen som herjer byen vår. Jeg har i samtaler med andre foreldre opplevd en sterkt økende frykt, rett og slett en angst for det å la barna/tenåringene ferdes fritt omkring. Med alle voldtektene de siste månedene vet man aldri når og hvor neste fare ligger på lur. Dette er foreldres aller største mareritt.



http://www.adressa.no/nyheter/trondheim/article1656033.ece


Nå må det iverksettes strakstiltak for å forebygge disse krenkelsene slik at det igjen går an å ferdes rundt i Trondheim uten frykt for hva som møter deg bak neste sving. Om ikke noe nå gjøres er jeg redd folk vil ta loven i egne hender. Det holder ikke at byens ordfører sier at  "nå må vi alle sammen passe på hverandre".


: