Med en 90 år gammel mormor som mottaker av vårt offentlige tjenestetilbud har jeg etter hvert forstått at man skal være på vakt og følge nøye med. Jeg og min familie har X-antall ganger vært rimelig frustrerte over ting som overhodet ikke fungerer slik det skal, og ikke minst burde. Min gamle mormor er ei oppegående dame tross sine 90 år. Når man blir så gammel er det, for de aller fleste av oss, slik at kroppen svinner noe hen og man trenger hjelp for å få hverdagen til å gå sammen. Min mormor`s ”handicap” er at hun hører og ser ekstremt dårlig. Noe skrøpelig til beins er hun også blitt med årene, men forflytter seg fint rundt ved egen hjelp. Min mor og min tante er på besøk hos henne flere timer hver eneste dag, og barnebarn og oldebarn når det er tid. Litt av tryggheten for oss som pårørende har vært kommunikasjonsboken hjemmetjenesten har hatt liggende hos henne. I den har vi kunnet lese når ( om ) de har vært hos henne og hva de har gjort der. Som leder av et privat omsorgsfirma praktiserer også vi denne fine måten å kommunisere med pårørende på. Vi opplever at det settes stor pris på denne boken og vi vil alltid tilby våre kunder/pårørende denne formen for kommunikasjon.
Forrige uke dumpet det ned et brev i postkassen min fra Trondheim kommune. Jeg åpner brevet og blir mildt sagt forbannet når jeg leser. Brevet er fra hjemmetjenesten min mormor er bruker av og lød som følger :
TIL PÅRØRENDE VED XXXXXX OMSORGSBOLIGER
Vi har på avdelingsmøte bestemt at vi avvikler ordningen med kommunikasjonsark. Det er bare noe få av beboerne som har hatt dette. Det blir skrevet rapporter for alle oppdrag på vårt datasystem, for de som ønsker det kan vi skrive ut rapporter ved behov. ( hvis beboer gir samtykke til dette ) Det skal nå ligge kvitteringsark for gitt medisin, til beboerne som vi deler ut medisin til. Det er nå ordnet med primærkontakt til alle brukerne. Dette skal iverksettes etter ferien. Da blir det mulighet for dere å ta kontakt med vedkommende for evt en samtale.
Med vennlig hilsen
Xxxxxx, fagkoordinator
Min mormor har massevis av ganger bare blitt ”avglemt”. Besøk hun skulle ha hatt, men som bare aldri kom. I fjor sommer var hun nær ved å dø da hjemmetjenesten mens vi ( familien ) var på ferie ,hadde glemt å gi henne hjertemedisin. I hui og hast ble hun innlagt St.Olav når vi kom hjem da vi nesten ikke kunne finne puls hos henne. Flere ganger er hun ”avglemt” av de som skal hjelpe henne å varme middag, noe som resulterer i at hun da ikke spiser.
Eneste kontakten vi har med hjemmetjenesten har vært denne kommunikasjonsboken. Det å tro at man skal komme gjennom på telefon er jo som å tro på julenissen. Det er uhyre sjeldent at man klarer å nå igjennom på telefon både ved denne enheten og andre enheter.
Hvorfor i all verden skal de fjerne det vi som pårørende opplever som bra og funksjonelt? I brevet jeg fikk står det i tillegg at det er bare ”noen få av beboerne” som har denne formen for kommunikasjon.? Javel…så hvorfor ikke fortsette å la disse ”få” få fortsette med det. Dette er ingenting som tar tid. Dette koster de ansatte så lite å gjøre, men betyr mye for brukeren og dens pårørende. ? Hvordan kan pårørende av brukere som ikke mottar hjelp til medisinutlevering vite at deres mor/mormor har fått hjelp? Hvordan kan de vite med sikkerhet at noe har vært og sett om dere kjære? Mange mottar hjelp til andre ting enn medisin.
Om man leser litt mellom linjene i brevet kunne det like gjerne for meg ha stått ” nå orker vi ikke lenger at dere som pårørende følger med på at vi kommer til avtalt tidspunkt og gjør det vi skal"
Jeg vil nå tilskrive gjeldende hjemmetjeneste, selvfølgelig med samtykke fra min mormor, om at jeg hver uke ønsker utskrift fra Gerica ( kommunens dokumentasjonssystem) på alt som er dokumentert . DET kommer til å bli en langt større jobb enn hva det ville vært å skrevet noen hyggelige ord i en kommunikajonsbok som ligger på kjøkkenbenken. Jeg vil også komme til å oppfordre de andre brukernes pårørende om å be om det samme.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar