Tenk deg at noe ukjent og noe er kjent. Eksempelvis et klokkemerke og en rikskjendis. Denne personen anbefaler denne klokken som da blir en ytring av positive inntrykk av denne klokken. Dersom du har et positivt inntrykk av denne personen, vil du også få et positivt inntrykk av klokken. (Pluss X Pluss = Pluss).
Hva vil skje om en person sier noe negativt om en annen ? Dersom man har en positiv relasjon til den personen som omtales negativt vil vi naturlig nok få et negativt inntrykk av personen som kommer med disse uttalelsene. Minus x pluss blir stort sett alltid minus.
Alle mennesker liker å forene sine oppfatninger av ting.
Siv Jensen ytret sympati overfor Helga Pedersen, fordi Pedersen ”bare” ønsket å bo i sin egen hytte. Hun sympatiserer med en politisk motstander, noe som oppfattes som PLUSS.
Carl I Hagen uttalte at "Det å filme unge gutter…bla-bla-bla”, altså han diagnotiserer" som er et dobbeltminus, men sier videre at "Der synes jeg synd på ham" og vil derfor faktisk komme ut av det i PLUSS.
De to sitatene ovenfor er det vanskelig å være uenig i. Og dermed er man mere enig med de to politikerne. Noe av knepet ligger i det å si noe litt oppsiktsvekkende eller nytt, slik at det skaper affekt - og oppfatninger kan forandres.
I mange sammenhenger oppfatter jeg at folk argumenterer på en "sirkulær" måte. I stedet for å besvare et spørsmål, kommer det en hel del argumenter som biter hverandre i halen og kanskje tilslører noe helt annet man ikke vil vedgå. Er dette en grei måte å gjøre dette på, for å utforme enkle og treffsikre argumenter? Det å gjøre det slik krever ganske lite energi og kan effektivt punktere en sirkulær argumentasjonsrekke, som i realiteten kan være en "boble".
Politikere er etter hvert blitt eksperter på akkurat dette. Noen flinkere enn andre. Noen er langt mer bevisste i bruken av ”teknikken”, men det er like fascinerende uansett hvem som benytter seg av den. Og jeg tror definitivt den virker.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar