Å få bo hjemme så lenge som mulig – en utopi?

Jeg har skrevet det før og skriver det igjen.........

 

Hjemmet har stor betydning for alle mennesker. Det er ikke husets byggedeler som er viktig, men det er plassen vi selv har skapt som er kjernen. Hjemmet forbindes med trygghet, nærhet og et fast holdepunkt i hverdagen. Eldre mennesker, som på grunn av sin helsetilstand må forlate sitt hjem for å få god nok oppfølging og hjelp, opplever dette som svært sårt. Det å måtte forlate sitt eget hjem forbindes med et tap, et tap av identitet og tilhørighet.

Verdens helseorganisasjon (WHO) har innført Leon-prinsippet som har blitt et lovfestet prinsipp og sentralt i det offentlige helsevesen. Det står for laveste effektive omsorgsnivå og omhandler at hjelp som gis bør gis så nært tilknyttet hjemmemiljøet som mulig. Tidlig og tilstrekkelig hjelp er viktig for at våre eldre skal kunne bo hjemme lengst mulig.

For å kunne bo hjemme, også ved sykdom og skrantende helse, må vedkommende få tilstrekkelig og god hjelp. Dette kan være i form av hjemmehjelp; renhold, klesvask, handling og andre praktiske oppgaver som må løses eller hjemmesykepleie; helsehjelp og tiltak i forhold til svekket helse og sykdom.

Det offentlige helsevesenet har lang og god erfaring med å bistå eldre slik at de kan bo hjemme lengst mulig. Boligen tilpasses i form av at man fjerner dørterskler, skaffer hjelpemidler og det startes opp med hjemmesykepleie og hjemmehjelp. Hver dag er det tusenvis av hjelpere som reiser hjem til eldre og bistår dem slik at de kan bo hjemme lengre. Denne hjelpen tilpasses og utvides i forhold til behovet som den eldre måtte ha. Men… det er alltid et ”men” .Her, som i alle andre deler av vårt liv er det begrensninger. Når behovet til den eldre blir så stort at det er vanskelig å forsvare at vedkommende bor hjemme på grunn av svekket helsetilstand tilbys vedkommende sykehjemsplass. I tillegg har vel alle hørt om eldrebølgen. Utviklingen som tilsier at vi i løpet av noen år kommer til å ha langt flere pleietrengende enn vi har ansatte til. 1 av 3 unge må velge helsefaglig utdanning for at samfunnet skal produsere nok helsearbeidere selv til å kunne håndtere dette. Dette kommer til å bli en av norgeshistoriens tøffeste utfordringer i helsevesenet noensinne.

Hvordan skal gamle Norge løse en slik bemanningskrise? Når vi vet det at det allerede i dag er mangel på fagutdannede folk som skal arbeide innenfor helse, hva når det kreves 10 000 flere på kort tid? Hvis ikke det offentlige finner en løsning vil det å ha muligheten til å bo hjemme så lenge som mulig bli en ren utopi.

I dagligtale brukes ordet utopi om en virkelighetsfjern ide, en ugjennomførlig ide eller en beskrivelse av en ideell tilværelse.

Det siste året har det rast saker i media omkring private aktørers brudd på arbeidsmiljølov og det private helsevesenet blir trukket ned i søla og tråkket skikkelig på. Det er nesten så ille at det å si at man jobber for et privat helsefirma er å be om trøbbel. Inni all ståheien så er det ingen som lurer på hvor mange timer Kari Nordmann har jobbet. Kari er ansatt i hjemmesykepleien i kommunen.

Lovbrudd er alvorlig. Kjempealvorlig. Det er alle enige om, men er det ikke slik at vi ser flisa i naboens øye, men ikke bjelken i vårt eget?

Jeg har jobbet i offentlig sektor, og kan nok fremvise noen gamle ukeplaner som ikke er helt i tråd med bestemmelsene i arbeidsmiljølovens paragraf 10.

Hver dag skjer det dessverre brudd på arbeidstidsbestemmelsene og det er beklagelig, men også nødvendig. For alle de som trenger hjelp, må få hjelp uavhengig av hvor mange timer Kari har jobbet allerede denne uka. Om det offentlige skyver bort og distanserer seg fra de forferdelige private aktørene, hvem skal de da henvende seg til når ”tsunamien” eldrebølgen slår inn mot vårklare strender i dette langstrakte land?

Francis Bacon sa en gang; ”den som ikke vil tilgi andre, ødelegger den broen han selv en gang må over”.