Guttedukker og jentedukker sitter alene i busskur og
venter. De skal bidra til å rekruttere nye fosterforeldre i Midt-Norge. Jeg
leser artikkelen på adressa.no onsdag og hele saken får frem hele mitt
følelsesspekter. Under artikkelen ligger et kommentarfelt og jeg ser av dette
kommentarfeltet at Fylkesleder for Demokratene i sør og nord-trøndelag Svein
Otto Nilsen har skrevet. Han skriver:
«Dette er en stygg sak. Tenker man ikke på
alle de som ufrivillig er plassert i fosterhjem. Min bønn er at man ser på
barnets nærmeste familie før man sender barnet bort til helt fremmede. Det kan
finnes løsninger blant besteforeldre, tanter og andre som barnet kjenner godt.
Som oftest skal barnet tilbake når forholdene bedrer seg og da er den
biologiske familie svært viktig.»
En stygg sak Svein Otto Nilsen ? Da har vi to
definitivt ulikt syn på hva en stygg sak er. Når man leser at det etter
fjorårets kampanje engasjerte og motiverte så mange til å hjelpe disse barna
som så sårt trenger det, så tyder vel det på at akkurat en slik type kampanje
er det som må til. Viktig at byens borgere får ting "på nært hold"
for kanskje da å kunne reflektere og tenke gjennom hvilken viktig sak dette er.
Når det gjelder mulige fosterhjem i nær familie kan man ikke være så naiv å tro
at dette ikke blir forsøkt. Det står heller ingenting i artikkelen om at dette
IKKE blir prøvd. Det som da blir en utfordring er at de foreldrene barnet skal
skånes og beskyttes for lettere har mulighet til å oppsøke dem noe som er
uheldig for barnet. Denne kampanjen får tommelen opp fra meg ihvertfall. Den
treffer akkurat slik den er ment å treffe.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar