Var veldig spent i dag morrest da jeg og min kollega igjen skulle avlegge vår Parkinsonbruker et besøk for litt opptrening ved sykehjemmet han pr tiden befinner seg på. Spent fordi jeg hadde mine bange anelser om hva som ville møte oss der… også i dag.
Vi ankommer sykehjemmet i 12 tiden. Vi ser han sittende i rullestolen sin inne på kjøkkenet, hvor vi tydelig kan se han har sittet siden frokosten. Heldigvis sitter han ikke denne dagen i den forferdelige lenestolen de tidligere har plassert han i. Kanskje fordi de enda ikke har rukket å flytte han etter frokost ?? Ikke vet jeg. Klærne hans er flekkete og tilgriset av matsøl og det er slett ikke matsøl fra frokosten i dag. Jeg ser at det står et helt vanlig glass med saft i foran han på rullebordet. Etter 9 dager ved sykehjemmet burde de vel være klar over at han har store vansker med å drikke av vanlig glass og de kunne med fordel ha satt frem drikkeflasken hans som han selv har med seg hjemmefra.
Jeg kontakter personalet for å etterspørre denne flasken. Flasken står på kjøkkenbenken hvor navnet hans tydelig vises på flasken. Hvorfor tenker ikke personalet seg i at det kanskje er en grunn til at han har med egen flaske?
Vi tar han med oss inn på rommet hans for i første omgang å pusse tennene hans. Ingen ville følt seg særlig tilpass om man ikke fikk pusset tennene sine etter frokost. Dette er noe de åpenbart ikke praktiserer her. Vel inne på badet får vi stilt han opp foran vasken slik at han får pusset tennene sine, noe han setter stor pris på. Vi ser da at en pleieplan er hengt opp på døren inn til badet. Vi leser med vanntro øverste linje ” han er ikke orientert om tid og sted, men kan gjenkjenne familie og personal”. Dette er en direkte krenkelse! Vi kjenner han godt og VET at han er klar og orientert og har definitivt IKKE problemer med å orientere seg om tid og sted! Vi stiller spørsmålstegn ved om personalet i det hele tatt har tatt seg tid til å prate med han. Grunnet sin diagnose Parkinson snakker han veldig lavt og det tar tid før han greier få frem ordene. Tid er vel noe av det personalet uttrykker er et problem ved alle helse og velferdssenter i byen. Det er jeg overhodet ikke enig i. Det er mer enn nok av tid til å gjøre jobben sin også her, men det krever at personalet legger bort Se & Hør, mobiltelefonene sine og logger av Facebook`en sin!!!!
Mens vi står inne på badet kjenner vi også at vår kunde er våt på t-skjorte og bukse. Vi hjelper han med å skifte og ser da at han har sittet med avføring i bleien. Vi ser også et begynnende trykksår på halebeinet. Toalettet hans er så tilgriset med avføring at det går rett og slett ikke å sette seg der, noe personalet måtte ha sett da han ikke er på toalettet alene. INGEN forlater et toalett slik de her åpenbart har gjort. Vi vasker og steller han samt finner litt sink som vi smør baken hans med. Vi leter også etter en eller annen form for fuktighetskrem. Han er så tørr i ansikt og på hender at huden hans har begynt å skalle av. Han sier også selv at det klør. Vi finner ingenting inne på rommet hans så ”jakten” fortsetter i avdelingen.
Vi finner til slutt ei lita tråkurv stående på et bord med litt ”velvære” saker i og jeg forsyner meg av denne. Forsyner oss rikelig faktisk. Da er vi endelig klare for den egentlige grunnen til at vi er der, nemmelig gåtrening. Han går bra i dag, og klarer å gå langt. Vi tar en pust i bakken når vi kommer til dagligstua. Etter en liten pause går vi tilbake til rommet hans. Ser at personalet skuer på oss bak glassveggen på vaktrommet uten å i det hele tatt være i nærheten av å trekke på smilebåndet. De opplever vel oss som en pest og en plage istedet for en ressurs.....Vår kunde virker å være fornøyd med dagens ”treningsøkt” noe vi også er.
På vei ut tar vi kontakt med personalet og spør om det ikke finnes ei trykkavlastende pute han kan få sitte på når han sitter i stolen. Vi gjør dem også oppmerksom på at han har sittet med avføring i bleien samt at han har et begynnende trykksår på baken. Vi lurer også på hvor mye de går med han. Svaret vi får er ganske…ja hva skal man si…..skremmende-snodig-utrolig-irriterende…..kjært barn har vel mange navn sies det. I hvert fall så får vi til svar at” han kan umulig ha sittet med avføring i bleien, og det at han er ” rød” på baken kommer nok av han har litt problemer med løs avføring når han er hos oss.” Om de visste at han var plaget med løs mage, ville det ikke da vært naturlig om de hadde sjekket og spurt han litt om han trengte en tur på toalettet litt oftere enn vanlig?? Og som helsepersonell gjennom mange år ser vi nok forskjell på rød hud som følge av avføring og trykksår. Vi spør hvor mye de går med han og får til svar at ” vi synes han er så tung å gå med vi ,og dessuten har jeg vært sykemeldt i 3 uker for vondt i ei skulder” . DET SVARET MÅ VEL SIES Å VÆRE SMÅTT FANTASTISK!! Så beboerne på sykehjemmet skal lide under at du HAR VÆRT sykemeldt i 3 uker?? Vil mot formodning tro at grunnen til at du nå var tilbake på jobb var at legen hadde friskmeldt deg?? Ingen med litt respekt for seg selv og andre svarer slik. Hun sier avslutningsvis at ” har blitt meg fortalt at han går så bra når dere kommer å går med han. Sikkert fordi han kjenner dere ”. I følge pleieplanen som de har hengt opp på badedøren hans blir dette utsagnet noe selvmotsigene. Han er jo ifølge forfatteren av pleieplanen ”ikke orientert om tid og sted”.
Vi forlater sykehjemmet og gjør oss igjen opp noen tanker omkring besøket i dag. Magefølelsen er den samme som sist vi forlot han. Er det rart man mister troen ?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar